lørdag 27. september 2008

Velkommen Herr Høst

Nå er det virkelig på tide med en n blogg oppdatering, føler jeg er kommet på etterskudd med blogg innleggene mine nå. Høsten har virkelig gjort sin entré nå. Jeg elsker høstfargene. Blikket mitt blir fanget av det grønne som omdannes til nydelig oransje og dyp mørk røde. Nå er det også etter min mening lov å fyre i ovnen, spesielt på slike kvelder som i kveld der høst vinden river i veggene og regnet sildrer ned. Mange ser på høsten som en sørgelig tid, der tilværelsen blir mørkere og dagene kortere. Jeg synes imidlertid hver årstid har sin sjarm, ikke minst høsten. Det er vel hva vi gjør det til selv hvordan høsten blir. Kanskje har vi behov for en årstid der alt går litt saktere og vi har anledning til å stoppe opp og tenke på viktige spørsmål som opptar oss. Jeg føler i hvert fall for det. Høsten er en slags oppvåknings tid for meg. Om sommeren er alt mulig og en svever rundt i en sommer-boble som en håper aldri vil sprekke. Når høsten kommer sprekker imidlertid boblen og realiteten kommer. Det er nødvendigvis ikke noen ulempe. En kan finne ut at verden uten for sommer-boblen var også ikke så verst, og at verden omkring faktisk kan være bedre enn i sommer-boblen også. Min sommer-boble har nå sprukket for denne gang, og jeg er klar for å få høsten i møte. Min oppvåkning har blitt at verden omkring faktisk ikke er som en drøm. Det høres kanskje negativt og trist ut, men det er ikke nødvendigvis det. Noen ganger er det sunt å våkne opp fra drømmer. En kommer seg ikke videre om en ikke gjør det. Selv om drømmen er farget i myke pastell farger og realiteten er farget skarpere og kanskje til og med i grå til tider har jeg funnet ut at jeg liker realiteten bedre enn pastell farger. Det er jo klart det er trist å våkne opp fra en drøm en har håpet på skal bli en realitet, men som en innerst inne vet ikke vil bli det. Samtidig er det befriende, spesielt når drømmen har tatt en så stor plass. Det er nå en ny tid, noe som betyr at jeg står fremfor en stor mulighet og anledning til å gjøre forandringer og skape andre drømmer. Nå sitter jeg i mitt trygge rede og ser ut over havet, med vakre høstfarger som ramme rundt det blåe havet. Mens jeg ser blir fargene klarere, og jeg kjenner en personlig ro som beroliger meg. Det vil komme nye drømmer, og jeg ønsker dem hjertelig velkommen. Jeg kan faktisk ikke vente. Jeg ser virkelig frem til hva høsten bringer med seg.

onsdag 10. september 2008

Bowlingens gleder

I dag har jeg utforsket bowlingens gleder. Jeg fant fort ut at det var mange med meg, som allerede hadde oppdaget denne gleden. Ved siden av meg og Merete var det en slik skikkelse. Dette var en dreven, eller skal vi si uoverdreven lang mann, som gikk inn for å få ned kjeglene med liv og lyst. I hele entusiasmen falt han til og med. For en ufattelig overdreven grasiøs person. Apropos lang jeg så jeg en annen lang person en dag. Han var så lang at han bøyde knærne under åpen himmel. Det er jo selvfølgelig trolig at denne lange personen hadde en vanlig bøy i knærne, men det høres ikke så imponerende ut som at personen var så høy at han måtte bøye knærne under åpen himmel. Men over til bowlingbanen igjen. Vår nabo på bowlingbanen, den lange noe merkelige skikkelsen tok bowling på alvor. Egen ball, egen bowlinghanske og medbrakt håndduk. Noen tar bowlingen noe mer seriøst enn andre, rett og slett. Siden mine egne utførelse i å få ned kjeglene på er noe rusten vil jeg si at mottoet mitt er at bowling er kun for moro. Dette vil trolig endre seg ettersom bowling egenskapene utvikler seg, om de noen gang gjør det. For å si det sånn fikk jeg trent mest latter musklene mens vår nabo på bowlingbanen hadde med håndkle. Vil også si vinnerinstinktet er varierende fra person til person. Mitt er definitivt helt ueksisterende, i hvert fall på bowlingbanen. Jeg heier like mye på de jeg spiller mot som meg selv. Det er derfor ulurt for meg å være på lag med ekstremt vinnerlystne. Eller kanskje det har hjulpet på mitt vinnerinstinkt å være på lag med en slik person. Det som er bra med å være avslappet i forhold til det å vinne eller ikke, er at uansett hvilke retning bowlingkula tar blir det ingen skuffelse. En ny oppdagelse jeg har gjort på bowling fronten i dag er at kula har faktisk mye å si for prestasjonene. I mitt tilfelle er det best med tung kule, det vil si nr 12, ikke tyngre, ikke lettere. Farge er også utrolig nok av betydning. For meg var grønn en bra bowling farge i dag. Merete var mer på rosa fronten. Konklusjonen etter dagens bowling time er at målet er å få strike til jul. Det må vi få til med grønn kule nr 12, og en god porsjon med latter. Latter trengs definitivt som motivasjon på veien. Vår bowling nabo tok konkurransen meget seriøst, kanskje det var derfor striken uteble. Konkurransen må tas mer på alvor. Neste gang møter jeg opp med håndkle, hanske og egen grønn bowlingkule med gummi inni. Haha som om det kommer til å skje. Ja, ja bowling er jo uansett morsomt med eller uten egen kule.

søndag 7. september 2008

Smiling er for sofaslitere

En liten alv hvisket meg i øret en dag, og informerte meg om at en bruker mindre muskler ved å smile enn å være sur. Det tror jeg er en riktig opplysning for jeg føler meg mer avslappet i ansiktsmimikken om jeg smiler enn om jeg er sur. Siden en bruker mindre muskler, og dermed mindre energi ved å smile vil det innebære at en smiling er definitivt en bra aktivitet for den delen av befolkningen som jeg befinner meg i, de late sofasliterne. Det er ikke rart Victoria Becham ser generelt sur ut. Se på den kroppen da. Hun er rett og slett for trent til å være blid. Hun har nok muskler og dermed opparbeidet seg nok energi til å være sur. Se på Rachel Ray, hun er konstant blid, men så har hun kroppsbygning som gjennomsnittet også da, og en bak og pupper som ikke skrumper innover. Hun har rett og slett kvinnelige former, noe som er fyfy i dagens samfunn. Dette henger jo helt tydelig sammen. Rachel Ray er en blid person, derfor er hun en sofasliter, noe som vises på hennes helt gjennomsnittlige kropp. Men alt i alt tror jeg vi smilende sofasliterne har det bra jeg. På en måte kan vi jo si at vi sparer opp litt energi på all smilingen. Den ekstra energien vi sparer på å være blid kan vi jo alltids bruke på å strekke oss etter fjernkontrollen for å skru opp volumet når vi ser på Rachel Ray med god samvittighet.