fredag 31. oktober 2008

Prisen ved å være kvinne

Ikke alle dager er like gode dager. Det er enkelte dager jeg rett og slett ikke ser frem til med glede. 1. April er en slik dag. Det har sin enkle årsak at jeg lider av det irritable, men ikke så alt for sjeldne syndromet: lett-lurthet. Kvinner er ettermin oppfattelse de som i hovedsak rammes av dette. Oddsene er derfor i mot meg fra unnfangelsen. Årsaken til at det er en hovedvekt av kvinner som rammes av dette nokså uheldige syndromet, som kan ha store konsekvenser for ens ve og vell, er nok at de fleste menn hadde tvilsomt mestret konsekvensene av å leve med et slikt syndrom. Dette er ikke et angrep på det motsatte kjønn, det er bare en konkret faktaopplysning. Jeg tror nok de fleste menn vil være uten dette ufordragelige syndromet i utgangspunktet så det er nok ikke et tap i deres favør.
Et prakteksempel som beskriver hvor hardt rammet jeg er av dette syndromet kommer opp i de fleste familieselskaper, i hvert fall fra tid til annen. Før dere får historien, må jeg bare beklage, det er faktisk medfødt, og jeg er nå på bedringens vei.
I all uskyldighet fikk jeg vite en dag da jeg var under halvparten så gammel som jeg er nå at nå var det krig. Det er nå blitt krig på fjorden. Jeg kan ikke huske opphavet og hva som var bakgrunnen for dette utsagnet, men det hadde vel mindre betydning, det var jo tross alt krig. Det var ikke få eksempel som kom frem som bevis i krigføringen. Et av dem var et sår på en legg som visstnok var et skuddsår. I bunn og grunn var det vel egentlig en skramme etter en sykkelvelt, men et skrubbsår er i grunnen mer amatørmessig enn et skuddsår. Dykking etter brukte patroner midt på åpent hav var også en del av krigføringen. Selv om det var litt urovekkende med krig kan jeg ikke minnes at jeg sov noe dårligere de nettene det pågikk som verst. Årsaken til dette var trolig at krigsskipene var utenfor min rekkevidde, de kom nemmelig kun midtfjords når jeg glimtet med mitt fravær. Jeg minnes jeg følte det på den sikre side å ikke formidle dette videre til noen. Grunnen til dette er fremdeles et mysterium, men det var kanskje likså greit. Mange kunne blitt meget forskrekket av å høre at de hadde gått glipp av at det foregikk en krig utenfor husveggene deres. Samtidig så heter det jo, den som tier samtykker. Det var heller uheldig i mitt forsvar. Kanskje var jeg lammet av engstelse og redsel. Siden dette foregikk i tidlig barneskoleår må jeg vel innrømme at jeg rett og slett hadde det for travelt til å bekymre meg for krigføringen. Hva jeg bedrev denne travle tiden med er ikke helt kartlagt, men det innebar trolig barbie, lego eller noe annet pastell farget materiale. En dag da skolebussen snart skulle gjøre sin entre kom det frem i lyset at det var vel kanskje ingen krig allikevel. Jeg kan ikke helt huske hvilke følelser og tanker som kom fra den særdeles syke syndrom innehaveren miss lett-lurt, men jeg tror en komentar som ”jeg skjønte da det da” ble stotret frem. Hvite løgner har aldri vært min sterke side, ikke andre løgner heller for den sakt skyld. Jeg tror det er noe som følger med syndromet. En svært uheldig effekt vil andre påstå, mens andre vil synes det er en positiv og heldig egenskap, i den ellers så ufattelig irritable diagnosen. Etter at jeg har lært meg å mestre sykdommen på en bedre måte, og lært å leve med den er mitt motto blitt : ærlighet varer lengst. Dette mottoet har jeg tatt aktivt i bruk kun i barmhjertighet av mine medmennesker med lett-lurtsyndromet. Og til alle dere lurere der ute, en dag, en vakker sommerdag med fuglesang og sommerbris. Da skal, ja det sier jeg dere. Hvem er det jeg lurer nå? Meg selv? Jeg kommer til å være like lettlurt denne vakre sommerdag også, og minst like dårlig til å fortelle hvite løgner som nå. Vis meg nåde sier jeg nå bare, vis meg nåde.

fredag 17. oktober 2008

Ikke kødd med Q-tips

En gang mistet jeg bomullsdotten på q-tipsen inni øret. Dette var på en eksamens dag. Når en er avhengig q-tips bruker er dette noe en alltid frykter at skal skje, det er jo nære på ganske ofte. Det er virkelig ille når slike ting virkelig skjer, spesielt på en eksamens dag. Et øyeblikk så jeg for meg operasjon, sykehus innleggelse og det som verre var (uvisst hva det kunne vært, men urolig var jeg). Hva gjør jeg nå???? Jeg bodde da i et kollektiv, der jeg ikke kjente mine samboer så godt. Tre av dem var gutter som vasket kopper hver fjortene dag, hadde flyttet hele g-sport inn på fellesarealet, det vil si stuen. De to andre var to jenter som jeg på det tidspunktet ikke kjente så godt. Å vekke noen av disse fem var derfor utelukket, guttene i redsel for å bli smittet av en merkelig sykdom som aldri tidligere i historien hadde oppstått, men som de hadde produsert på grunn av manglende hygiene, og jentene i redsel for å oppfattes som halvt tilbakestående. Det med tilbakestående hadde kanskje ikke vært en merkelig konklusjon med tanke på at dette var klokken 7 på morgenen. Det er i slike stunder det er viktig å ha etablert et solid hjelpekorps som kan komme til unnsetning. Jeg hadde vel sett katastrofen komme, derfor var redningen at jeg hadde opparbeidet meg et eget lite røde kors mannskap. Det som er viktig når man danner slike hjelpekorps er at de er der på pletten, selv klokken 7 på morgenen en tidlig eksamens dag. Da jeg tok av røret for å ringe til mine gode hjelpere ringte jeg i redsel for å bli gjengens nye mobbeoffer. Det hendte i midlertidig ikke. Heldigvis tok hjelpekorpset dette like alvorlig som meg. De så også alvoret i situasjonen. Innen minutter sto troppene på plass med fire hender og en heklenål. Vi konstaterte fort at heklenål ikke ville gjøre jobben. Bomullen var nesten ikke å se. Det eneste vi så var en liten tust med bomull som så vidt stakk frem inne i øret. Jeg kjente adrenalinet pumpe, og det var faktisk ikke på grunn av den forestående eksamen. Det var nok en pinsett som skulle til. Etter å ha endevendt rommet, og badet etter en pinsett måtte halve delen av hjelpekorpset gå tilbake og hente en av sine egne pinsetter. Det er også viktig i bearbeidelsen av et hjelpekorps å sørge for at de har med seg de redskapene som trengs for enhver situasjon. Hele redningsaksjonen ble nesten avblåst da ingen av hjelpekorps medlemmene ville ta ansvar å forsøke å få ut bomullen. Heldigvis for meg tok en av dem ansvar. Hun fikk tak i bomullen på første forsøk og tok den ut med en imponerende rolig presisjon. Dagen var virkelig reddet. En skulle vel tro at dette ville sette en stopper for min avhengighet av q-tips, men nei da. Jeg venter nå bare på at historien skal gjenta seg. Forskjellen nå er at jeg alltid har en pinsett innenfor rekkevidde. Moralen er uansett etter denne hendelsen: Ikke kødd med en q-tips.