lørdag 30. august 2008

Stay on these roads. We shall meet I know.

Det er som balsam for mine ører. Jeg sluker det rått, og ønsker at hvert ord som kommer fra Morten Harkets lepper skal være sanne, i hvert fall når det gjelder disse tonene. Tenk at en stemme, og melodi med akkurat denne kombinasjonene av ord som danner en tekst kan skape en slik glede og melankoli i et menneske. Jeg håper at om jeg holder meg på denne veien så vil vi treffes. Jeg vil at våre veier skal møtes, hvem enn du nå er. Jeg har jo håp og forestillinger om hvem du skal være, og en dag, en vakker dag vil disse ønskene gå i oppfyllelse. Tenk at en kan drømme seg slik bort etter å ha hørt på enkelte toner. Jeg nyter hver en tone, hver en drøm og fantasi. Fargene blir sterkere. Den blå glassfuglen i vinduet er blå som middelhavet. Rødt blir så rødt som bare et bankende hjerte kan bli. Jeg lever i den tro at en må ta det beste ut av det en har, og lage gode drømmer og øyeblikk av det. Underveis i denne prosessen vil det da komme andre øyeblikk som vil skape nye drømmer. Mens jeg sitter her på min pastell rosa sky, håper jeg at noen en dag. Ikke hvem som helst, men DEG. Deg som jeg drømmer om skal sitte sammen med meg, og se alle de samme fargene sammen med meg på vår pastell rosa sky til sammen. Det blir da ikke min, men vår. Vi sitter nå på hver vår vei. En dag vil våre veier møtes. Det vet jeg. Det har jeg lært etter å la sanger gripe meg. Farger vise seg i sin helhet. Se naturen åpenbare seg for meg. Og sist, men så absolutt ikke minst slippe fantastiske mennesker inn i livene mine, som bidrar til at nye veier og farger dannes. Jeg holder meg på veien, og mens jeg går på denne vei alene og venter på at jeg skal møte DEG, lytter jeg til en fantastisk stemme som synger en fantastisk tekst som har gitt meg troen. Troen på livet. Troen må at min vei ska møtes med en god halvdel. Kanskje blir det deg jeg nå fyller mine drømmer med, eller kanskje blir det noen andre. Mest sannsynlig noen andre, men hva har det å si. Drømmene kan ingen ta fra meg. Derfor nyter jeg dem til fulle, mens A-ha spiller ”stay on these roads, we shall mett I know” i bakgrunnen.

lørdag 16. august 2008

Uten penal

Det er mye rart folk får seg til å gjøre. Enkelte ganger er det rett å slett utrolig hva folk henger seg opp i og lager problemer ut av. En sak jeg leste her i en avis en dag var at barna som begynte i første og andreklasse på en skole i Trondheim ikke fikk ha sine penaler opp på pulten fordi det virket distraherende på barnas konsentrasjon. Ikke nok med at enkelte barn begynner på skolen i en alder av fem år, men nå skal de tas fra en del som kanskje gir dem stolthet over å få begynne på skolen også. Om en vil at barn skal vokse opp med et positivt syn på skole gangen og etter endt barne- og ungdomsskole fortsette videre på videregående, og senere eventuelt høyskole eller universitet må en ikke ta motet fra dem allerede før de har begynt på skolen. Jeg tror ikke at et penal fra eller til er utslagsgivende, men hva blir det neste tenker jeg når barna ikke en gang får ha sine penaler med flunkende nye fargeblyanter, viskelær og blyantspissere å glede seg over. Små gleder gir store gleder, og om en tar vekk de små gledene blir også nederlaget ekstra stort tror jeg. Hvordan er det skolevesenet planlegger fremtiden. Vil vi virkelig at skolene skal bli som i de såkalte ”gamle dager”, der barna gikk i uniform, måtte sitte klistrer til pulten uten så mye som å vise et glimt av egen personlighet. Tar vi fra barna deres evne til å være selvstendige og forme sin egen personlighet om vi tar fra dem de små gledene som å ha eget penal. Er dette en retning i at det skal bli mer struktur i skolen? Ut i fra medias fremstilling og min egen oppfatning er jo et stort mangfold av elevene på norske skoler likegyldig til hva skolen kan medføre for dere fremtid. Dette er ingen positiv retning mener jeg. Kanskje er skolen blitt for likegyldig og lar det ”flyte over”. Hvor er respekten? I dagens velferdssamfunn er det mange barn som får alt servert på et ”gullfat”. Det eneste de ikke får servert tror jeg er respekt, og god gammeldags folkeskikk. For å lære barna dette tror jeg det må skje en forandring i norske hjem, og på skolen. En kombinasjon hadde vært optimalt. Jeg høres vel ut som en prippen gammel peppermø her jeg sitter. Det jeg mener er ikke at barna skal på skjenn for alt de bedriver seg, jeg mener bare at de skal lære seg vanlige normer for å kunne leve i et samfunn med hverandre. Det er ikke god folkeskikk å rope å skrike å hoppe rundt på bordene for å lage mest mulig leven, og da må det gå an å si det til barna. Hvordan skal de lære om ingen sier det til dem at dette er ikke akseptabel atferd. Vi lever nå i et samfunn der utdannelse blir stadig viktigere. Mange som til og med har en bachelor grad får ikke jobb nå til dags pågrunn av et vanskelig jobbmarked. Derfor er det viktig at vi ikke tar motet fra barna allerede før de har begynt i første klasse på barneskolen. Om et penal kan bidra til å glede et barns skolehverdag, så skjønner jeg ikke pedagogikken i at det skal tas fra dem. Barn er tross alt barn, og jeg kjenner selv til den stasen det var å sitte der første skoledag med en flunkende nytt penal. La læring være moro, vi trenger all den arbeidskraften vi kan få i fremtiden. Har jeg vært leder har jeg heller villet ansett en som er entusiastisk i sitt fag, enn en som er uinspirert. Spør du meg synes jeg det virker så håpløst, og jeg kan tenke meg at mange av de barna som sitter der med nye penaler synes det er ganske uinspirerende at penalene ligger i en skuff hjemme og ikke på skolepulten der de hører hjemme.