torsdag 28. juli 2011

Ordene som sakte, men sikkert kommer tilbake

Dette innlegget dedikerer jeg til alle som har gått bort, sårede, pårørende, venner og bekjente. Politi, ambulanse, brann, sykehuspersonell, røde kors, de som har drevet med søk etter savnede, politikkere. Til ALLE berørte av de fryktelige terrorhandlingene i Oslo og på Utøya.

Jeg føler nå behov for å skrive. Ordene har ikke kommet til meg før nå, men nå er tiden inne.

Sakte men sikkert synker det inn, og sakte men sikkert kommer ordene tilbake. En verden, et land, og enkeltindivider er i dyp sorg over det som har hendt. Mitt/vårt lille land som har vist seg og ikke være så lite de siste dagene. Omsorg, nærhet, demokrati, støtte og samhold er noen av ordene jeg opplever som mest beskrivende i forhold til Norges reaksjon på de fryktelige handlingene som har rystet landet vårt. En Tysk avis ser også ut til å oppleve det på samme måte som meg.

"Even in their deepest sorrow the norwegians don't get hysterical. They resist the hate. They are sad to the deepest thread of their souls.They cry in dignity. But nobody swears to take revenge.Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country."

Jeg er uendelig stolt av å være Norsk. Jeg er også uendelig stolt av å leve i et land med en så sterk leder som Jens Stolteberg. Slik han har håndtert denne situasjonen er både imponerende
og rørende. Det samme er også AUFs leder Eskil Pedersen, Kongefamilien, Oslos ordfører Fabian Stang, og mange andre av landets politikkere håndtering av situasjonen.

Det er blitt sagt så mye fint av så mange, og jeg opplever at mye av det jeg tenker er blitt sagt. Jeg vil derfor sitere noe av de fine ordene som har kommet frem i denne vanskelige situasjonen.

"Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk" Jens Stoltenberg

"Vi skal sammen straffe morderen. Vår straff skal være mere raushet, mere toleranse og mere demokrati." Fabian Stang

Vi skal ikke krige, krig løser ingen ting. Vi skal stå sammen mot ondskapen, og seire over den. Norge må fortsette å stå for sunne holdninger om demokrati og samhold. Jeg skal i hvert fall fortsette å tro på det. Vi kan ikke slutte og bry oss om hverandre, vi må stå sammen og hjelpe hverandre igjennom sorgen, og de utfordringer vi vil møte i etterkant av denne tragedien. Sammen er vi sterkere. Mange har mistet en klippe i livet. Som innbygger i et lite land har vi derfor ansvar for at disse menneskene finner andre klipper å stå på.

Jeg vil poste en nydelig sang fremført på rosetoget i Oslo. Denne fremføringen gleder meg og betyr ekstra mye for meg både fordi den er nydelig fremført, men også fordi pianisten er i familige med noen som jeg er veldig glad i.



Jeg sitter og kjenner på følelsen av at det er så lite jeg kan gjøre. Jeg vil så gjerne bidra, men det er ikke alltid lite lett å vite hvordan man skal bidra. Et bidrag jeg imidlertid nå skal gjøre er å donere noen små kroner til Utøyas venner for å vise min støtte. Det er ikke mye, men jeg føler det er det minste jeg kan gjøre. Om du vil gjøre det samme finner du alle opplysninger HER. Et annet bidrag er å fortsette og ha tro på demokratiet, og vise medmenneskelighet og nestekjærlighet for de rundt oss.

Mine tanker går til alle de berørte.

Min oppfordring til dere der ute er og si til deres nære og kjære at dere er glad i dem. Som vi så smertelig har fått erfare vet man aldri når man mister sjansen til å si disse ordene til de som betyr mye for oss.

"Glad i dere".

søndag 24. juli 2011

Ordløs

Bilder sier mer enn ord på slike sorgtunge dager. Jeg lar de tale for seg selv sammen med Maria Menas versjon av sangen "mitt lille land", jeg er nemlig tom for ord i denne stunden.



Heldigvis er ikke alle tomme for ord. En ung, klok kvinne uttalte dette: "Om en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen".

lørdag 2. juli 2011

Hjemkomsten

I går satt jeg og slappet av foran tven. Da kom et lite innslag opp som gjorde at jeg kom til å tenke på verdens besteste Lisa, som kommer hjem fra Canada om få dager. Jeg kan ikke få sagt nok hvor jeg gleder meg til Lisa kommer hjem. Grunnen til at jeg begynte å tenke på Lisa i går var at de sendte et klipp fra filmen Gazas tårer av Vibeke Løkkeberg. Det høres kanskje veldig trist ut å tenke på bestevennen sin når man hører om krigsfilmer på tven, men krig og kvinner i krig er noe Lisa har engasjert seg veldig for. Da jeg så filmklippet ble jeg så utrolig stolt av å ha en bestevennine som engasjerer seg for dette, og som ønsker å jobbe rettet mot slike utfordringer og spørsmål. Jeg tror klippet nedenfor sier flere ord enn jeg greier å formulere i dette innlegget.



Er det ikke hjerteskjærende! Det er spesielt en kommentar som har brent seg fast i hjernen min: "Jeg skulle ønske... jeg hadde dødd sammen med dem". Tenk at vi er en del av en verden der barn ønsker å dø fremfor å leve på grunn av at voksne gjør dem vondt. Det blir så feil i hodet mitt dette. Jeg kjenner jeg kommer til kort når det gjelder ordforrådet. Man trenger vel ikke en krig for at man skal se at barn kan ha det vondt. Det er jo mange små og store "kriger" der ute i verden både i familier, samfunn og land. Derfor er det så bra at mennesker engasjerer seg i krigsspørsmål både på store og små plan. Jeg personlig kommer nok til å holde meg på de små plan, men jeg er utrolig stolt av Lisa som engasjerer seg på litt større plan.

Gleder meg til du kommer hjem Lisamor slik at vi kan ha både serriøse og minder serriøse diskusjoner igjen, uten å ha et hav og en dataskjerm mellom oss.