tirsdag 20. mai 2008

"Hvordan har du det?"

Denne bloggsiden skulle i utgangspunktet være en litt positiv blogg, med morsomme synspunkter om alt og ingenting. Når er tankene rettet mot andre og viktigere ting i hverdagen enn hummer og kanari, som fører til en annen skrivetrang. En trang til å komme med et budskap.

Den siste tiden har preget det lille samfunnet vårt, med mange tap som setter dype spor hos mange enkeltmennesker og bygda generelt. Dette får meg til å tenke, hva er det som skjer med den lille bygda vår? Den bygda vi har hatt en så fin oppvekst i. Den bygda med mange kulturelle og sosiale tiltak. Og den bygda der alle kjenner alle, og bryr seg om hverandre. Er denne epoken over? Har vi rett og slett sluttet å bry oss? I avisene leser vi om stadig nye uheldige hendelser som kaster en negativ skygge over den bygda vi er så stolt over. Hva er det som bidrar til dette? Noe må det være. Er grunnen til at vi ikke har et klart svar på disse spørsmålene at vi har sluttet å spørre hverandre om hvordan vi egentlig har det? Mange av disse uheldige hendelsene ser jeg på tegn på at noe ikke er bra, det er noen som ikke har det så bra inne i seg. Hvem tar imidlertid tak i dette? Har vi sluttet å være venner for hverandre. Jeg sier ikke at en person skal redde hele samfunnet, det må være en noe kolektivt som skjer. Vi må begynne å ta ansvar å bry oss om våre venner, og familie. I et samfunn er det ikke alle som gleder seg over hverdagen og ser lysglimtet i tunnelen. Det er ikke rart disse menneskene ikke kommer seg videre. For å komme seg videre må en ha hjelp, støtte og empati fra andre mennesker. Noe som tilsynelatende er mangelfullt i mange tilfeller. Alle har vi dager som ikke er malt i en lyse rosa farge, med bare gleder og ingen bekymringer. Vi må bare bli flinkere til å godta og være ærlige på at slik er situasjonen for de aller fleste. Har vi sluttet å se på hverandre som ressurser? Hvordan er det vi har begynt å se på omverden? Ser vi den i de ulike farge nyansene som utfyller samfunnet, eller ser vi kun i en farge? Alle har noe å bidra med i dette samfunnet. Vi har ingen å miste, og vi har ingen som ikke bør inkluderes i samfunnet. En kan ikke bygge en bro alene, en må stå sammen for å kunne bygge broer. Derfor må alle være en del av dette, for vi trenger alle sine gode ressurser. Jeg har inntrykk av at det er blitt en trend å ikke skal "blande" seg inn i folks liv. Det er forskjell på å "blande" seg inn å bry seg. Det må vi ikke glemme. Det er en skummel trend vi er inne i, og den må stoppes. Så neste gang du ser en venn skader det vel ikke å spørre: "Hvordan har du det?"

onsdag 7. mai 2008

Dedikert til den beste

Skal jeg være det ærlige mennesket jeg streber etter innebærer det også å holde det jeg lover. Har herved lovet min mest iherdige og trolig den som leser min blogg hyppigst (muligens den eneste som leser min blogg også) å dedikere en blogg til henne. Jeg må vel fortelle litt om denne personen da, som fyller seg selv perfekt både på tvers og på langs. Tror ingen kjenner meg så godt som denne personen. Hun kan vel lese meg som et åpent kart. Det kan vel ha sammenheng med at vi har vanket sammen siden vi var så små at lekegriden var det sikreste stedet å oppbevare oss. Det eneste jeg kan slå denne personen i er brunfarge på sommern, der er jeg definitivt mesteren. Hun er ufattelig smart og kunnskapsrik dette vesenet. Det som er litt morsomt med oss som radar par er at jeg er hysterisk opptatt av tid, jeg stå alltid og venter på bussen minst et kvarter før den går, jeg er alltid tidlig ute, mens denne bloggleseren er det totalt motsatte. Hun løper etter bussen, og har alltid verdens beste tid. Stress hva er det? Derfor utfyller vi vel hverandre bra. Når vi skal ut på noe er vi aldri alt for tidlig ut, men vi har såpass godt tid at vi slipper å løpe det siste stykke for å nå målet. Jeg vet at denne personen er veldig glad i lange blogger, og denne bloggen har kunnet blitt opptil titalls tusen ord har jeg skulle beskrevet alle de gode sidene til denne personen. Ser kanskje ikke det som nødvendig siden jeg vet at denne personen vet hvor mye hun betyr og har betydd i livet mitt. Derfor velger jeg å avslutte denne bloggen med å konstantere at vi har hatt noen sinnsykt morsomme studer (og flere vil det bli), ingen jeg ler så godt med som denne personen og det er vel få jeg føler meg så trygg sammen med som denne personen.

Kjempe glad i deg min beste venn og verdens beste Lisamora - du er og blir den beste

tirsdag 6. mai 2008

Kaos og panikk

Jeg sa jo det ville komme, og nå har det altså kommet. Kaoset og panikken er igjen ledende. Det er litt ugunstig at disse panikk anfallene kommer når vi har hatt forelesning eller møte med lærer, hvertfall med tanke på at slike forelesninger og møter skal være beroligende, og hjelpe oss videre. Muligens at det blir to panikk anfall denne uka siden jeg skal ha veiledning med lærer på torsdag. Satser på at det går seg til, men man vet jo aldri. Kanskje pessimisten tar over hele mitt legeme og jeg blir helt handlingslammet over hele kaoset. Man vet jo aldri. Hadde imidlertid en aldri så liten oppdagelse på tur hjem fra Levanger i dag. Det er urolig hvor facinerende det er å se på andre bilister og deres kjøreferdigheter. Jeg er jo desidert den siste som har grunn til å uttale meg med tanke på mine selv så mangel ferdige kunnskaper, men morsom underholdning på en kjedelig strekning det er det jo. En har jo alltids "hattkaillain" (som imidlertid oftest er damer). Disse er jo en gruppe som har så mye ved seg at en i grunnen kan dedikere en hel blogg til dem, men i respekt til andre bilister velger jeg å kun nevne denne gruppen på lik linje med andre. "Hattkaill" gruppen, kjører alltid 10-20 km/t lavere enn fartsgrensene, og når en gjør et tappert forsøk på å kjøre forbi plasserer de seg gjerne midt i veien, slik at det blir umulig å gjennomføre forbikjøringen (i hvertfall hensiktsmessig). En annen bilist grupper er de hissige, disse er ivrige på å bruker bilhornet "tuuuuuuuuuuut", de er også veldig "harde på gassen" spesielt i forbikjørings sammenheng. Så har en gruppen jeg selv er en del av, denne gruppen ønsker iherdig å holde fartsgrensene, det er til tider en krevende operasjon, siden foten på gasspedalen ofte ikke er like medgjørlig. Når vi en gang lykkes blir vi imidlertid til stor frustrasjon for mange som kjører bak, og blir derfor forbikjørt GANSKE ofte. Ellers har vi slike som min mor, jeg-har-førerkort-men-jeg-har-ikke-kjørt-på-over-tjueår-fordi-andre-har-da-også-førerkort. Deretter finnes vinglene, kenguruene, de distre, de eksemplariske, "de som alltid får bot". Når jeg tenker meg om finnes det trolig like mange typer bilister som det finnes sokker i dette landet, og når jeg tenker meg enda mer om er skriving av slike blogger uten mening meget god behandling for kaos og panikk. Det blir imidlertid lite fremgrang i skriveprosessen om jeg fortsetter slik, så derfor bør jeg vel heller komme meg tilbake til panikken og satse på at jeg skriver meg ut av den snart.