Kaos og panikk

Jeg sa jo det ville komme, og nå har det altså kommet. Kaoset og panikken er igjen ledende. Det er litt ugunstig at disse panikk anfallene kommer når vi har hatt forelesning eller møte med lærer, hvertfall med tanke på at slike forelesninger og møter skal være beroligende, og hjelpe oss videre. Muligens at det blir to panikk anfall denne uka siden jeg skal ha veiledning med lærer på torsdag. Satser på at det går seg til, men man vet jo aldri. Kanskje pessimisten tar over hele mitt legeme og jeg blir helt handlingslammet over hele kaoset. Man vet jo aldri. Hadde imidlertid en aldri så liten oppdagelse på tur hjem fra Levanger i dag. Det er urolig hvor facinerende det er å se på andre bilister og deres kjøreferdigheter. Jeg er jo desidert den siste som har grunn til å uttale meg med tanke på mine selv så mangel ferdige kunnskaper, men morsom underholdning på en kjedelig strekning det er det jo. En har jo alltids "hattkaillain" (som imidlertid oftest er damer). Disse er jo en gruppe som har så mye ved seg at en i grunnen kan dedikere en hel blogg til dem, men i respekt til andre bilister velger jeg å kun nevne denne gruppen på lik linje med andre. "Hattkaill" gruppen, kjører alltid 10-20 km/t lavere enn fartsgrensene, og når en gjør et tappert forsøk på å kjøre forbi plasserer de seg gjerne midt i veien, slik at det blir umulig å gjennomføre forbikjøringen (i hvertfall hensiktsmessig). En annen bilist grupper er de hissige, disse er ivrige på å bruker bilhornet "tuuuuuuuuuuut", de er også veldig "harde på gassen" spesielt i forbikjørings sammenheng. Så har en gruppen jeg selv er en del av, denne gruppen ønsker iherdig å holde fartsgrensene, det er til tider en krevende operasjon, siden foten på gasspedalen ofte ikke er like medgjørlig. Når vi en gang lykkes blir vi imidlertid til stor frustrasjon for mange som kjører bak, og blir derfor forbikjørt GANSKE ofte. Ellers har vi slike som min mor, jeg-har-førerkort-men-jeg-har-ikke-kjørt-på-over-tjueår-fordi-andre-har-da-også-førerkort. Deretter finnes vinglene, kenguruene, de distre, de eksemplariske, "de som alltid får bot". Når jeg tenker meg om finnes det trolig like mange typer bilister som det finnes sokker i dette landet, og når jeg tenker meg enda mer om er skriving av slike blogger uten mening meget god behandling for kaos og panikk. Det blir imidlertid lite fremgrang i skriveprosessen om jeg fortsetter slik, så derfor bør jeg vel heller komme meg tilbake til panikken og satse på at jeg skriver meg ut av den snart.