Prisen ved å være kvinne

Ikke alle dager er like gode dager. Det er enkelte dager jeg rett og slett ikke ser frem til med glede. 1. April er en slik dag. Det har sin enkle årsak at jeg lider av det irritable, men ikke så alt for sjeldne syndromet: lett-lurthet. Kvinner er ettermin oppfattelse de som i hovedsak rammes av dette. Oddsene er derfor i mot meg fra unnfangelsen. Årsaken til at det er en hovedvekt av kvinner som rammes av dette nokså uheldige syndromet, som kan ha store konsekvenser for ens ve og vell, er nok at de fleste menn hadde tvilsomt mestret konsekvensene av å leve med et slikt syndrom. Dette er ikke et angrep på det motsatte kjønn, det er bare en konkret faktaopplysning. Jeg tror nok de fleste menn vil være uten dette ufordragelige syndromet i utgangspunktet så det er nok ikke et tap i deres favør.
Et prakteksempel som beskriver hvor hardt rammet jeg er av dette syndromet kommer opp i de fleste familieselskaper, i hvert fall fra tid til annen. Før dere får historien, må jeg bare beklage, det er faktisk medfødt, og jeg er nå på bedringens vei.
I all uskyldighet fikk jeg vite en dag da jeg var under halvparten så gammel som jeg er nå at nå var det krig. Det er nå blitt krig på fjorden. Jeg kan ikke huske opphavet og hva som var bakgrunnen for dette utsagnet, men det hadde vel mindre betydning, det var jo tross alt krig. Det var ikke få eksempel som kom frem som bevis i krigføringen. Et av dem var et sår på en legg som visstnok var et skuddsår. I bunn og grunn var det vel egentlig en skramme etter en sykkelvelt, men et skrubbsår er i grunnen mer amatørmessig enn et skuddsår. Dykking etter brukte patroner midt på åpent hav var også en del av krigføringen. Selv om det var litt urovekkende med krig kan jeg ikke minnes at jeg sov noe dårligere de nettene det pågikk som verst. Årsaken til dette var trolig at krigsskipene var utenfor min rekkevidde, de kom nemmelig kun midtfjords når jeg glimtet med mitt fravær. Jeg minnes jeg følte det på den sikre side å ikke formidle dette videre til noen. Grunnen til dette er fremdeles et mysterium, men det var kanskje likså greit. Mange kunne blitt meget forskrekket av å høre at de hadde gått glipp av at det foregikk en krig utenfor husveggene deres. Samtidig så heter det jo, den som tier samtykker. Det var heller uheldig i mitt forsvar. Kanskje var jeg lammet av engstelse og redsel. Siden dette foregikk i tidlig barneskoleår må jeg vel innrømme at jeg rett og slett hadde det for travelt til å bekymre meg for krigføringen. Hva jeg bedrev denne travle tiden med er ikke helt kartlagt, men det innebar trolig barbie, lego eller noe annet pastell farget materiale. En dag da skolebussen snart skulle gjøre sin entre kom det frem i lyset at det var vel kanskje ingen krig allikevel. Jeg kan ikke helt huske hvilke følelser og tanker som kom fra den særdeles syke syndrom innehaveren miss lett-lurt, men jeg tror en komentar som ”jeg skjønte da det da” ble stotret frem. Hvite løgner har aldri vært min sterke side, ikke andre løgner heller for den sakt skyld. Jeg tror det er noe som følger med syndromet. En svært uheldig effekt vil andre påstå, mens andre vil synes det er en positiv og heldig egenskap, i den ellers så ufattelig irritable diagnosen. Etter at jeg har lært meg å mestre sykdommen på en bedre måte, og lært å leve med den er mitt motto blitt : ærlighet varer lengst. Dette mottoet har jeg tatt aktivt i bruk kun i barmhjertighet av mine medmennesker med lett-lurtsyndromet. Og til alle dere lurere der ute, en dag, en vakker sommerdag med fuglesang og sommerbris. Da skal, ja det sier jeg dere. Hvem er det jeg lurer nå? Meg selv? Jeg kommer til å være like lettlurt denne vakre sommerdag også, og minst like dårlig til å fortelle hvite løgner som nå. Vis meg nåde sier jeg nå bare, vis meg nåde.

Ikke kødd med Q-tips

En gang mistet jeg bomullsdotten på q-tipsen inni øret. Dette var på en eksamens dag. Når en er avhengig q-tips bruker er dette noe en alltid frykter at skal skje, det er jo nære på ganske ofte. Det er virkelig ille når slike ting virkelig skjer, spesielt på en eksamens dag. Et øyeblikk så jeg for meg operasjon, sykehus innleggelse og det som verre var (uvisst hva det kunne vært, men urolig var jeg). Hva gjør jeg nå???? Jeg bodde da i et kollektiv, der jeg ikke kjente mine samboer så godt. Tre av dem var gutter som vasket kopper hver fjortene dag, hadde flyttet hele g-sport inn på fellesarealet, det vil si stuen. De to andre var to jenter som jeg på det tidspunktet ikke kjente så godt. Å vekke noen av disse fem var derfor utelukket, guttene i redsel for å bli smittet av en merkelig sykdom som aldri tidligere i historien hadde oppstått, men som de hadde produsert på grunn av manglende hygiene, og jentene i redsel for å oppfattes som halvt tilbakestående. Det med tilbakestående hadde kanskje ikke vært en merkelig konklusjon med tanke på at dette var klokken 7 på morgenen. Det er i slike stunder det er viktig å ha etablert et solid hjelpekorps som kan komme til unnsetning. Jeg hadde vel sett katastrofen komme, derfor var redningen at jeg hadde opparbeidet meg et eget lite røde kors mannskap. Det som er viktig når man danner slike hjelpekorps er at de er der på pletten, selv klokken 7 på morgenen en tidlig eksamens dag. Da jeg tok av røret for å ringe til mine gode hjelpere ringte jeg i redsel for å bli gjengens nye mobbeoffer. Det hendte i midlertidig ikke. Heldigvis tok hjelpekorpset dette like alvorlig som meg. De så også alvoret i situasjonen. Innen minutter sto troppene på plass med fire hender og en heklenål. Vi konstaterte fort at heklenål ikke ville gjøre jobben. Bomullen var nesten ikke å se. Det eneste vi så var en liten tust med bomull som så vidt stakk frem inne i øret. Jeg kjente adrenalinet pumpe, og det var faktisk ikke på grunn av den forestående eksamen. Det var nok en pinsett som skulle til. Etter å ha endevendt rommet, og badet etter en pinsett måtte halve delen av hjelpekorpset gå tilbake og hente en av sine egne pinsetter. Det er også viktig i bearbeidelsen av et hjelpekorps å sørge for at de har med seg de redskapene som trengs for enhver situasjon. Hele redningsaksjonen ble nesten avblåst da ingen av hjelpekorps medlemmene ville ta ansvar å forsøke å få ut bomullen. Heldigvis for meg tok en av dem ansvar. Hun fikk tak i bomullen på første forsøk og tok den ut med en imponerende rolig presisjon. Dagen var virkelig reddet. En skulle vel tro at dette ville sette en stopper for min avhengighet av q-tips, men nei da. Jeg venter nå bare på at historien skal gjenta seg. Forskjellen nå er at jeg alltid har en pinsett innenfor rekkevidde. Moralen er uansett etter denne hendelsen: Ikke kødd med en q-tips.

Velkommen Herr Høst

Nå er det virkelig på tide med en n blogg oppdatering, føler jeg er kommet på etterskudd med blogg innleggene mine nå. Høsten har virkelig gjort sin entré nå. Jeg elsker høstfargene. Blikket mitt blir fanget av det grønne som omdannes til nydelig oransje og dyp mørk røde. Nå er det også etter min mening lov å fyre i ovnen, spesielt på slike kvelder som i kveld der høst vinden river i veggene og regnet sildrer ned. Mange ser på høsten som en sørgelig tid, der tilværelsen blir mørkere og dagene kortere. Jeg synes imidlertid hver årstid har sin sjarm, ikke minst høsten. Det er vel hva vi gjør det til selv hvordan høsten blir. Kanskje har vi behov for en årstid der alt går litt saktere og vi har anledning til å stoppe opp og tenke på viktige spørsmål som opptar oss. Jeg føler i hvert fall for det. Høsten er en slags oppvåknings tid for meg. Om sommeren er alt mulig og en svever rundt i en sommer-boble som en håper aldri vil sprekke. Når høsten kommer sprekker imidlertid boblen og realiteten kommer. Det er nødvendigvis ikke noen ulempe. En kan finne ut at verden uten for sommer-boblen var også ikke så verst, og at verden omkring faktisk kan være bedre enn i sommer-boblen også. Min sommer-boble har nå sprukket for denne gang, og jeg er klar for å få høsten i møte. Min oppvåkning har blitt at verden omkring faktisk ikke er som en drøm. Det høres kanskje negativt og trist ut, men det er ikke nødvendigvis det. Noen ganger er det sunt å våkne opp fra drømmer. En kommer seg ikke videre om en ikke gjør det. Selv om drømmen er farget i myke pastell farger og realiteten er farget skarpere og kanskje til og med i grå til tider har jeg funnet ut at jeg liker realiteten bedre enn pastell farger. Det er jo klart det er trist å våkne opp fra en drøm en har håpet på skal bli en realitet, men som en innerst inne vet ikke vil bli det. Samtidig er det befriende, spesielt når drømmen har tatt en så stor plass. Det er nå en ny tid, noe som betyr at jeg står fremfor en stor mulighet og anledning til å gjøre forandringer og skape andre drømmer. Nå sitter jeg i mitt trygge rede og ser ut over havet, med vakre høstfarger som ramme rundt det blåe havet. Mens jeg ser blir fargene klarere, og jeg kjenner en personlig ro som beroliger meg. Det vil komme nye drømmer, og jeg ønsker dem hjertelig velkommen. Jeg kan faktisk ikke vente. Jeg ser virkelig frem til hva høsten bringer med seg.

Bowlingens gleder

I dag har jeg utforsket bowlingens gleder. Jeg fant fort ut at det var mange med meg, som allerede hadde oppdaget denne gleden. Ved siden av meg og Merete var det en slik skikkelse. Dette var en dreven, eller skal vi si uoverdreven lang mann, som gikk inn for å få ned kjeglene med liv og lyst. I hele entusiasmen falt han til og med. For en ufattelig overdreven grasiøs person. Apropos lang jeg så jeg en annen lang person en dag. Han var så lang at han bøyde knærne under åpen himmel. Det er jo selvfølgelig trolig at denne lange personen hadde en vanlig bøy i knærne, men det høres ikke så imponerende ut som at personen var så høy at han måtte bøye knærne under åpen himmel. Men over til bowlingbanen igjen. Vår nabo på bowlingbanen, den lange noe merkelige skikkelsen tok bowling på alvor. Egen ball, egen bowlinghanske og medbrakt håndduk. Noen tar bowlingen noe mer seriøst enn andre, rett og slett. Siden mine egne utførelse i å få ned kjeglene på er noe rusten vil jeg si at mottoet mitt er at bowling er kun for moro. Dette vil trolig endre seg ettersom bowling egenskapene utvikler seg, om de noen gang gjør det. For å si det sånn fikk jeg trent mest latter musklene mens vår nabo på bowlingbanen hadde med håndkle. Vil også si vinnerinstinktet er varierende fra person til person. Mitt er definitivt helt ueksisterende, i hvert fall på bowlingbanen. Jeg heier like mye på de jeg spiller mot som meg selv. Det er derfor ulurt for meg å være på lag med ekstremt vinnerlystne. Eller kanskje det har hjulpet på mitt vinnerinstinkt å være på lag med en slik person. Det som er bra med å være avslappet i forhold til det å vinne eller ikke, er at uansett hvilke retning bowlingkula tar blir det ingen skuffelse. En ny oppdagelse jeg har gjort på bowling fronten i dag er at kula har faktisk mye å si for prestasjonene. I mitt tilfelle er det best med tung kule, det vil si nr 12, ikke tyngre, ikke lettere. Farge er også utrolig nok av betydning. For meg var grønn en bra bowling farge i dag. Merete var mer på rosa fronten. Konklusjonen etter dagens bowling time er at målet er å få strike til jul. Det må vi få til med grønn kule nr 12, og en god porsjon med latter. Latter trengs definitivt som motivasjon på veien. Vår bowling nabo tok konkurransen meget seriøst, kanskje det var derfor striken uteble. Konkurransen må tas mer på alvor. Neste gang møter jeg opp med håndkle, hanske og egen grønn bowlingkule med gummi inni. Haha som om det kommer til å skje. Ja, ja bowling er jo uansett morsomt med eller uten egen kule.

Smiling er for sofaslitere

En liten alv hvisket meg i øret en dag, og informerte meg om at en bruker mindre muskler ved å smile enn å være sur. Det tror jeg er en riktig opplysning for jeg føler meg mer avslappet i ansiktsmimikken om jeg smiler enn om jeg er sur. Siden en bruker mindre muskler, og dermed mindre energi ved å smile vil det innebære at en smiling er definitivt en bra aktivitet for den delen av befolkningen som jeg befinner meg i, de late sofasliterne. Det er ikke rart Victoria Becham ser generelt sur ut. Se på den kroppen da. Hun er rett og slett for trent til å være blid. Hun har nok muskler og dermed opparbeidet seg nok energi til å være sur. Se på Rachel Ray, hun er konstant blid, men så har hun kroppsbygning som gjennomsnittet også da, og en bak og pupper som ikke skrumper innover. Hun har rett og slett kvinnelige former, noe som er fyfy i dagens samfunn. Dette henger jo helt tydelig sammen. Rachel Ray er en blid person, derfor er hun en sofasliter, noe som vises på hennes helt gjennomsnittlige kropp. Men alt i alt tror jeg vi smilende sofasliterne har det bra jeg. På en måte kan vi jo si at vi sparer opp litt energi på all smilingen. Den ekstra energien vi sparer på å være blid kan vi jo alltids bruke på å strekke oss etter fjernkontrollen for å skru opp volumet når vi ser på Rachel Ray med god samvittighet.

Stay on these roads. We shall meet I know.

Det er som balsam for mine ører. Jeg sluker det rått, og ønsker at hvert ord som kommer fra Morten Harkets lepper skal være sanne, i hvert fall når det gjelder disse tonene. Tenk at en stemme, og melodi med akkurat denne kombinasjonene av ord som danner en tekst kan skape en slik glede og melankoli i et menneske. Jeg håper at om jeg holder meg på denne veien så vil vi treffes. Jeg vil at våre veier skal møtes, hvem enn du nå er. Jeg har jo håp og forestillinger om hvem du skal være, og en dag, en vakker dag vil disse ønskene gå i oppfyllelse. Tenk at en kan drømme seg slik bort etter å ha hørt på enkelte toner. Jeg nyter hver en tone, hver en drøm og fantasi. Fargene blir sterkere. Den blå glassfuglen i vinduet er blå som middelhavet. Rødt blir så rødt som bare et bankende hjerte kan bli. Jeg lever i den tro at en må ta det beste ut av det en har, og lage gode drømmer og øyeblikk av det. Underveis i denne prosessen vil det da komme andre øyeblikk som vil skape nye drømmer. Mens jeg sitter her på min pastell rosa sky, håper jeg at noen en dag. Ikke hvem som helst, men DEG. Deg som jeg drømmer om skal sitte sammen med meg, og se alle de samme fargene sammen med meg på vår pastell rosa sky til sammen. Det blir da ikke min, men vår. Vi sitter nå på hver vår vei. En dag vil våre veier møtes. Det vet jeg. Det har jeg lært etter å la sanger gripe meg. Farger vise seg i sin helhet. Se naturen åpenbare seg for meg. Og sist, men så absolutt ikke minst slippe fantastiske mennesker inn i livene mine, som bidrar til at nye veier og farger dannes. Jeg holder meg på veien, og mens jeg går på denne vei alene og venter på at jeg skal møte DEG, lytter jeg til en fantastisk stemme som synger en fantastisk tekst som har gitt meg troen. Troen på livet. Troen må at min vei ska møtes med en god halvdel. Kanskje blir det deg jeg nå fyller mine drømmer med, eller kanskje blir det noen andre. Mest sannsynlig noen andre, men hva har det å si. Drømmene kan ingen ta fra meg. Derfor nyter jeg dem til fulle, mens A-ha spiller ”stay on these roads, we shall mett I know” i bakgrunnen.

Uten penal

Det er mye rart folk får seg til å gjøre. Enkelte ganger er det rett å slett utrolig hva folk henger seg opp i og lager problemer ut av. En sak jeg leste her i en avis en dag var at barna som begynte i første og andreklasse på en skole i Trondheim ikke fikk ha sine penaler opp på pulten fordi det virket distraherende på barnas konsentrasjon. Ikke nok med at enkelte barn begynner på skolen i en alder av fem år, men nå skal de tas fra en del som kanskje gir dem stolthet over å få begynne på skolen også. Om en vil at barn skal vokse opp med et positivt syn på skole gangen og etter endt barne- og ungdomsskole fortsette videre på videregående, og senere eventuelt høyskole eller universitet må en ikke ta motet fra dem allerede før de har begynt på skolen. Jeg tror ikke at et penal fra eller til er utslagsgivende, men hva blir det neste tenker jeg når barna ikke en gang får ha sine penaler med flunkende nye fargeblyanter, viskelær og blyantspissere å glede seg over. Små gleder gir store gleder, og om en tar vekk de små gledene blir også nederlaget ekstra stort tror jeg. Hvordan er det skolevesenet planlegger fremtiden. Vil vi virkelig at skolene skal bli som i de såkalte ”gamle dager”, der barna gikk i uniform, måtte sitte klistrer til pulten uten så mye som å vise et glimt av egen personlighet. Tar vi fra barna deres evne til å være selvstendige og forme sin egen personlighet om vi tar fra dem de små gledene som å ha eget penal. Er dette en retning i at det skal bli mer struktur i skolen? Ut i fra medias fremstilling og min egen oppfatning er jo et stort mangfold av elevene på norske skoler likegyldig til hva skolen kan medføre for dere fremtid. Dette er ingen positiv retning mener jeg. Kanskje er skolen blitt for likegyldig og lar det ”flyte over”. Hvor er respekten? I dagens velferdssamfunn er det mange barn som får alt servert på et ”gullfat”. Det eneste de ikke får servert tror jeg er respekt, og god gammeldags folkeskikk. For å lære barna dette tror jeg det må skje en forandring i norske hjem, og på skolen. En kombinasjon hadde vært optimalt. Jeg høres vel ut som en prippen gammel peppermø her jeg sitter. Det jeg mener er ikke at barna skal på skjenn for alt de bedriver seg, jeg mener bare at de skal lære seg vanlige normer for å kunne leve i et samfunn med hverandre. Det er ikke god folkeskikk å rope å skrike å hoppe rundt på bordene for å lage mest mulig leven, og da må det gå an å si det til barna. Hvordan skal de lære om ingen sier det til dem at dette er ikke akseptabel atferd. Vi lever nå i et samfunn der utdannelse blir stadig viktigere. Mange som til og med har en bachelor grad får ikke jobb nå til dags pågrunn av et vanskelig jobbmarked. Derfor er det viktig at vi ikke tar motet fra barna allerede før de har begynt i første klasse på barneskolen. Om et penal kan bidra til å glede et barns skolehverdag, så skjønner jeg ikke pedagogikken i at det skal tas fra dem. Barn er tross alt barn, og jeg kjenner selv til den stasen det var å sitte der første skoledag med en flunkende nytt penal. La læring være moro, vi trenger all den arbeidskraften vi kan få i fremtiden. Har jeg vært leder har jeg heller villet ansett en som er entusiastisk i sitt fag, enn en som er uinspirert. Spør du meg synes jeg det virker så håpløst, og jeg kan tenke meg at mange av de barna som sitter der med nye penaler synes det er ganske uinspirerende at penalene ligger i en skuff hjemme og ikke på skolepulten der de hører hjemme.

Tilbake til barndommen

Der satt jeg helt intetanende om at jeg snart skulle komme til å lese om mine barndomshelter som har ligget i glemmeboken i en del år nå. Midt i alle nyhetene på dagbladets nettside ser jeg mine barndomshelter ”the boys” i en reportasje med den triste overskriften ”the boys har lagt musikken på hylla”. Det var som det slo mot meg med store svarte bokstaver: barndommen er nå over, på tide å bli voksen. Alt blir plutselig mer dramatisk når en leser det. Til tross for denne oppvåkningen tror jeg nok jeg bevarer barnet i meg litt til, og ikke minst alle de gode minnene. Tenk så deilig vi hadde det, der vi lekte garasje-leken og sang uten hemninger til ”the boys” og ”Janniche”. Leke dagen lang i barnehagen, der den største bekymringen var å bli invitert på ”sjettikk-leiken”. Jeg tror ikke jeg har villet byttet ut det livet jeg nå lever som litt gamlere med å vært barn igjen, men det er hyggelig å mimre. Jeg mener det er viktig å bevare barnet i seg, og ikke ta seg selv for høytidelig som vi ofte har for vane å gjøre. Da jeg så bildet av disse guttene som jeg har hatt som store idol i oppveksten slo det meg hvor lett det er å glemme disse små tingene i livet som gir så mye glede. Det skal ikke mye til for å glede et lite hjerte. Ta derfor vare på de små gledene i livet, det er de som sammen utgjør de store gledene.

The big love

Da har jeg endelig vært å sett filmen alle har snakket ferdig om, unntatt meg. Jeg har så vidt begynt. Jeg hadde jo mine forventninger til denne filmen, og jeg var kjempe spent og redd for en gedigen skuffelse. Skuffelse ble det imidlertid ikke, men det ble en tårevåt opplevelse. En ekte Sex & city fan lever seg inn i Carrie, Miranda, Samantha og Charlotte sine liv, det var i hvert fall konklusjonen til meg og Lisa etter å ha kommet ut av kinoen. En ekte fan gråter det var i hvert fall vårt påskudd for å felle noen tårer. Skal fan statusen måles etter antall felte tårer er i hvert fall jeg en gedigen fan. Moralen med sex & city er at kjærligheten vil alltid seire. Jeg hadde mine tvil at dette ble fulgt opp i filmen til tider, men kjærligheten seiret til slutt. Etter å ha sett disse jentene, og deres klokketro på kjærligheten kan en rett å slett ikke slutte å ha tro på kjærligheten. Klart dette er en film, og en serie, men til tross for det tror jeg moralen i serien er høyst realistisk. Derfor kan ikke jeg tillate meg å miste troen på den store kjærligheten jeg heller. Mister en troen, mister man håpet. Uten håpet, ingen kjærlighet. Jeg kan allikevel ikke stoppe å undre. Hvor er du? Hvor er min ”big”? Hvor finner jeg deg ”the big love”.

En lærer så lenge en lever

En lærer så lenge en lever, og en lærer noe nytt hver dag er gode gamle ordtak som blir gjentatt til det kjedsommelige. I dag har jeg imidlertid begynt å tro på disse visdomsord. Jeg har i hvert fall lært noe nytt i dag. Dra aldri, jeg gjentar ALDRI, ut på sykkeltur uten vann. I hvert fall ikke når du har en anelse om hvor du skal sykle, og bli dermed syklende rundt omkring som en forvirret gullfisk. Som dere alle vet har gullfisken svært dårlig hukommelse, noe som også gjelder for enkelte syklister, som har mistet genet ”rettningssans”.

Målet med sykkelferden var å finne den enkleste og korteste veien til jobb med sykkel som fremkomstmiddel. Seansen utviklet seg etter hvert som mer en ”nær-døden-opplevelse” enn en behagelig kort avslapningstur. For å hindre slike ”nær-døden-opplevelser” burde det vært innført sykkelvettregler, i tråd med fjellvettreglene. For alt jeg vet kan det jo finnes slike regler. I så fall er de ikke tilgjengelige for de som trenger dem mest, nemmelig, nybegynnere uten retningssans. Siden jeg føler behovet er sterkt for en slik liste med regler, har jeg allerede begynt listen:
1. Dra aldri uten vann.
2. Snu i tide.
3. Det er ingen skam å bruke kart.

Etter å ha syklet opp og ned, hit og dit klarte jeg endelig å komme meg tilbake til start uten varige men. Jeg tror jeg har funnet en rute som passer veldig bra når jeg skal sykle til jobb. Fra jobb er den fremdeles en smule kvalmende. Ja, glemte jeg å fortelle at ”nær-døden-opplevelsen” innebar kvalme? Alt i alt er vel konklusjonen at bil er ikke helt avskrevet, men når jeg har tidligvakt har jeg absolutt ingen unnskyldning, og må nok til pers. Håper bare virkelig at kondisjonen blir forbedret, ellers kan det jo hende at jeg får en annen rolle på St.Olavs, og da mener jeg pasient.