søndag 20. juli 2008

Tilbake til barndommen

Der satt jeg helt intetanende om at jeg snart skulle komme til å lese om mine barndomshelter som har ligget i glemmeboken i en del år nå. Midt i alle nyhetene på dagbladets nettside ser jeg mine barndomshelter ”the boys” i en reportasje med den triste overskriften ”the boys har lagt musikken på hylla”. Det var som det slo mot meg med store svarte bokstaver: barndommen er nå over, på tide å bli voksen. Alt blir plutselig mer dramatisk når en leser det. Til tross for denne oppvåkningen tror jeg nok jeg bevarer barnet i meg litt til, og ikke minst alle de gode minnene. Tenk så deilig vi hadde det, der vi lekte garasje-leken og sang uten hemninger til ”the boys” og ”Janniche”. Leke dagen lang i barnehagen, der den største bekymringen var å bli invitert på ”sjettikk-leiken”. Jeg tror ikke jeg har villet byttet ut det livet jeg nå lever som litt gamlere med å vært barn igjen, men det er hyggelig å mimre. Jeg mener det er viktig å bevare barnet i seg, og ikke ta seg selv for høytidelig som vi ofte har for vane å gjøre. Da jeg så bildet av disse guttene som jeg har hatt som store idol i oppveksten slo det meg hvor lett det er å glemme disse små tingene i livet som gir så mye glede. Det skal ikke mye til for å glede et lite hjerte. Ta derfor vare på de små gledene i livet, det er de som sammen utgjør de store gledene.

mandag 14. juli 2008

The big love

Da har jeg endelig vært å sett filmen alle har snakket ferdig om, unntatt meg. Jeg har så vidt begynt. Jeg hadde jo mine forventninger til denne filmen, og jeg var kjempe spent og redd for en gedigen skuffelse. Skuffelse ble det imidlertid ikke, men det ble en tårevåt opplevelse. En ekte Sex & city fan lever seg inn i Carrie, Miranda, Samantha og Charlotte sine liv, det var i hvert fall konklusjonen til meg og Lisa etter å ha kommet ut av kinoen. En ekte fan gråter det var i hvert fall vårt påskudd for å felle noen tårer. Skal fan statusen måles etter antall felte tårer er i hvert fall jeg en gedigen fan. Moralen med sex & city er at kjærligheten vil alltid seire. Jeg hadde mine tvil at dette ble fulgt opp i filmen til tider, men kjærligheten seiret til slutt. Etter å ha sett disse jentene, og deres klokketro på kjærligheten kan en rett å slett ikke slutte å ha tro på kjærligheten. Klart dette er en film, og en serie, men til tross for det tror jeg moralen i serien er høyst realistisk. Derfor kan ikke jeg tillate meg å miste troen på den store kjærligheten jeg heller. Mister en troen, mister man håpet. Uten håpet, ingen kjærlighet. Jeg kan allikevel ikke stoppe å undre. Hvor er du? Hvor er min ”big”? Hvor finner jeg deg ”the big love”.

onsdag 9. juli 2008

En lærer så lenge en lever

En lærer så lenge en lever, og en lærer noe nytt hver dag er gode gamle ordtak som blir gjentatt til det kjedsommelige. I dag har jeg imidlertid begynt å tro på disse visdomsord. Jeg har i hvert fall lært noe nytt i dag. Dra aldri, jeg gjentar ALDRI, ut på sykkeltur uten vann. I hvert fall ikke når du har en anelse om hvor du skal sykle, og bli dermed syklende rundt omkring som en forvirret gullfisk. Som dere alle vet har gullfisken svært dårlig hukommelse, noe som også gjelder for enkelte syklister, som har mistet genet ”rettningssans”.

Målet med sykkelferden var å finne den enkleste og korteste veien til jobb med sykkel som fremkomstmiddel. Seansen utviklet seg etter hvert som mer en ”nær-døden-opplevelse” enn en behagelig kort avslapningstur. For å hindre slike ”nær-døden-opplevelser” burde det vært innført sykkelvettregler, i tråd med fjellvettreglene. For alt jeg vet kan det jo finnes slike regler. I så fall er de ikke tilgjengelige for de som trenger dem mest, nemmelig, nybegynnere uten retningssans. Siden jeg føler behovet er sterkt for en slik liste med regler, har jeg allerede begynt listen:
1. Dra aldri uten vann.
2. Snu i tide.
3. Det er ingen skam å bruke kart.

Etter å ha syklet opp og ned, hit og dit klarte jeg endelig å komme meg tilbake til start uten varige men. Jeg tror jeg har funnet en rute som passer veldig bra når jeg skal sykle til jobb. Fra jobb er den fremdeles en smule kvalmende. Ja, glemte jeg å fortelle at ”nær-døden-opplevelsen” innebar kvalme? Alt i alt er vel konklusjonen at bil er ikke helt avskrevet, men når jeg har tidligvakt har jeg absolutt ingen unnskyldning, og må nok til pers. Håper bare virkelig at kondisjonen blir forbedret, ellers kan det jo hende at jeg får en annen rolle på St.Olavs, og da mener jeg pasient.

onsdag 2. juli 2008

Dårlige gener

Jeg har nå vært inne i en innholdsrik periode, med bachelor skriving, syden tur, innflytting, begynne sommerjobb, og besøk. Pågrunn av alt dette er det blitt litt dårlig med blogg skrivingen, men jeg skal forsøke å ta det igjen nå. Vi har nå hatt besøk av mine kjære gudforeldre, noe som har vært særdeles koselig, synd jeg ikke fikk se dem mer, men på grunn av jobbing, ble det slik denne gangen. Jeg gikk også glipp av den morsomste hendelsen jeg har hørt på lenge, og som viser hvor jeg har fått mine distrê gener fra. Det hele startet da gumor mistet nøkkelen da hun skulle låse opp etter å ha vært på toalettet. Siden det er en liten sprekk under døren klarte nøkkelen selvsagt å ramle inn i denne sprekken og havne på den andre siden av døren. Min kjære mor hørte da mystisk banking, noe mennene i huset imidlertid trodde var vaskemaskinen som tok seg en svingom. Min mor den barmhjertige samaritan oppdaget imidlertid hva som hadde foregått og fant nøkkelen på andre siden av døren. Nå kommer det mest komiske med hele historien da min mor ikke låste opp døren til hun som var innestengt på toalettet, hun valgte imidlertid å sende nøkkelen tilbake under sprekken. Gudmor måtte da finne en pinsett for å få tak i nøkkelen. Det komiske vart vel at hun heller ikke reagerte på mammas litt tungvinte måte å bedrive redningsarbeid på. Det ble en god latter da mennene fikk høre om denne hendelsen. Så nå er det klart, jeg er arvelig belastet på begge sidene i slekten. Er det rart jeg har innfall av distrehet? Svaret er nei om noen begynte å lure. Så nå må jeg ha meg ut i solskinnet, for en kan aldri vite hva jeg kan finne på innendørs med mine gener.