fredag 27. mars 2009

Rå på plystring

Jeg er et ekte talent. Et virkelig stort et. Jeg og Lisa eren egen klasse innenfor denne sjangeren. Vi er rå på plystring. Mange sanger har vi også på programmet. Ingen sang er for vanskelig. Bare kom med ønske, vi plystrer ditt ønske med total innlevelse. Innlevelsen er det i hvert fall ingenting å utsette på. Bevegelser og det hele er en del av hele opptreden. Det som er litt dumt med vår plystring er at tross vårt utrolige talent, er det kun vi to som opplever det på denne måten. Jeg prøve å ta en liten soloopptreden for min kjære far her i sted, og det falt virkelig ikke i god jord. Det er jo kunst. Utorlig at så mange ikke setter pris på god og høykvalitets kunt. Kanskje det er pustepausene som blir mistolket? Eller er det de plutselige og uforberedte falske tonene? Ikke vet jeg, og jeg skjønner det heller ikke. Plystre konkuranse er jeg og Lisa kjempe flinke på. Vi vet akkurat hva den andre plystrer. Vi vinner alltid disse konkurransene. Det synes jeg virkelig ikke er merkelig i det hele tatt, fordi ingen andre enn oss selv hører hva den andre plystrer. Dette gjør jo oss til the plystre queens. Mennesker som snakker nedlatende om vår plystring verdsetter ikke gode plystrevokaler tror jeg. Ellers så er det ren sjalusi. Jeg vet nå hvordan andre store talenter som A-ha, Kurt Nilsen, Lars Saabye Christensen, og Carola har det. Når en har et talent og vet å uttrykke det, blir det alltid noen negative sjeler der ute, som viser sin sjalusi i form av negativ utstråling og uttrykking. Talenter kan rett og slett ikke holde inne med sitt talent. Slik opplever i hvert fall jeg det. Jeg er overbevist om at også Lisa gjør det. Norske talenter blir bare barnematen for meg og min plystre partner. Vi er rett og slett for gode for slike programmer. Det blir jo så forferdelig lite spennende underholdning om vi melder oss på en slik konkurranse. Vinneren vil jo bli åpenbar fra første plystre strofe. Det vil vi ikke risikere. I disse finanskrise tider vil ikke jeg være en medvirkende årsak til konkurs i norske tv selskaper.
Så neste gang min far rynker demonstrativt på nesen når jeg uttrykker mitt talent, skal jeg si han noen virkelighetens ord. Du ler nok ikke så høyt herr Tøndel den dagen jeg og Lisa fremfører Fängat av en stormvind med Carola på Svensk tv.

onsdag 25. mars 2009

En god latter forlenger livet

For en stund tilbake ble jeg kalt musa av en pasient. Da jeg litt latterfult spurte etter forklaring på det noe morsomme klengenavnet fikk jeg det forklart at jeg hørtes ut som en mus når jeg lo. Det er nå derfor oppklart, jeg har tydeligvis pipestemme. Om pasienten opplevde dette som en plage vites ikke, men i såfall virket det mot sin hensikt, jeg begynte jo selvfølgelig å le noe skrekkelig. Jeg håper virkelig det ikke er så mye gjenklang i det nye sykehuset, fordi gamle murvegger går dårlig i kombinasjon med min "muse-latter". Jeg må i såfall være en høylytt mus. Selv er jeg overbevist om at jeg begynner å gjøre meg selv til medlem av en klubb som jeg selv har vært med på å sett ned på i årevis. Nemmelig damer-med-alt-for-høylytt-latter-klubben-.-no. Dette er skammelige fakta. Jeg ser for meg selv der jeg sitter med et pinlig uttrykk i ansiktet, og skotter oppgitt bort på min sidemann når en eller annen dame sprenger volumgrensene litt for mye i sosialt samvær med andre. Jeg er nå en av dem. Tenk hvordan det blir når jeg nærmer meg gjennomsnittlig aldersgruppe for denne høylytte lattergruppen. Jeg vil jo sprenge alle volumgrenser, nå som jeg allerede gjør det i en forholdsvis ung alder. Dette er en av de største bekymringene jeg har ved å bli en del tiår eldre. Gi meg hengepupper, strekkmerker og hva som er, det er jo i det minste mest irriterende for meg selv. Lattervolum er imidlertid irriterende for omverdenen også. Grunnen til at jeg kan få hengepuppper er vel den enkle årsak at jeg vil jo aldri få det. Har en ikke pupper vil en heller ikke få hengepupper. Strekkmerker har jeg jo allerede blitt vant til så det er heller ingen tragedie. Derfor er muligens disse elementene jeg valgte å illustrere min bekymring over høylytte latterbrøl ikke helt relevante, men enkelte andre enn meg vil jo ha disse bekymringene, og det vil jo da kanskje være lettere å sette seg inn i min situasjon for denne gruppen. Når jeg først er kommet i denne gruppen må jeg gjøre det beste ut av det. Jeg har også en person jeg vil verve i denne gruppen. Det er en nær slektning av meg som betyr kjempe masse for meg. Hun tror jeg har den morsomste og mest smittsomme latteren i historien. Jeg tror det er det lille gryntet som gjør det. Lattergruppen trenger slik positiv rekruttering. Det vil nemmelig ta noe av fokuset bort fra oss pipende-høylytte-latterbomber. Pipende muselatter eller ikke, jeg gir ikke opp. Jeg kommer til å kjempe til siste åndedrag. Med dette vil jeg meddele mine lesere at jeg vil fortsette å le av hjertens lyst, og nyte hvert latterfylte sekund.

onsdag 4. mars 2009

Ending fairytale

Da var reisen over, og eventyret slutt for denne gang. Jeg vil takke Lisa og Erlend for et supert vertsskap. Lisa hadde snekret sammen et kjempe koselig og morsomt program for oss, så det er ikke farlig å være besøkende og turist når denne dama svinger seg rundt. Jeg må også takke Trine for å være en utrolig tålmodig og super reisepartner. Det er ikke rart du måtte sove mye etter vi kom hjem, med meg som reisefølge er det virkelig forståelig. Som dere trofaste lesere sikkert har forstått var Canada turen kjempe velykket. Det anbefales virkelig å besøke sin bestevenn som bor i Vancouver.

A tribute too Vancouver
En liten miniatyr bit av skolen til Lisa og Erlend, SFU.
Morsomme hjemmesykepleie bilder i Canada, tror jeg skal foreslå at disse bør innføres også i Norge.
Kokke-bertene. Her er det pannekake laging. Pannekakene i Canada er salte og tykke, og spises med pålegg på, nesten som salte polarbrød.
Souvernir shoppen på akvariumet var stas.

Eple dekket med sjokolade, karamell. Vi kjøpte fire slike epler, med forskjellig smak. Vi ble ikke noe kvalme etter det :P

Fornøyde sushi spisere



Nedtelling til OL, for dere som ikke vet det skal vinter OL arrangeres i Vancouver neste gang.

Da var eventyret over for denne gang..... Tusen takk for en super ferie jenter :)

The last dance

Da var reisen snart slutt. Det var en trist følelse å stå der på lørdagsformiddag å pakke kofferten. Hjemreisen nærmet seg faretruende. Det er utrolig hvor fort tiden går når en er i godt selskap. Den siste dagen var vi en kort visitt på en fest som ei vennine av Lisa og Erlend holdt. Det var et utkledningsselskap, så vi var pent nødt til å oppkle oss i rekvisitter som ble kjøpt dagen før. På tur til festen dro vi innom en indisk resturant og spiste god mat.

Engelen Lisa (sommerfugl? Hippie?).

Hanne har alltid hatt et spesielt talent for gode posseringer, særdeles de der grimaser er involvert.

Erlend og Trine spiser Indisk mat.
Tandori chicken
<3

mandag 2. mars 2009

Delfiner og totempæler

Torsdag er en fin dag for park utflukter. Siden torsdager er så flotte dager for slike utflukter tenkte vi, vi skulle benytte oss av det, spesielt med tanke på at vi befant oss i Vancouver. Turen gikk da til Stanley park (arrester meg om navnet er feil, eller det er skrevet feil). Smekre berter.
I Stanley park er det et akvarium, og med tanke på at Trine skrøt på seg en stor fasinasjon av å være akvarium vandrer kunne vi ikke gå glipp av denne sjansen, og være gode venner og bidra til flere akvarium besøk på Trines samle-liste. Det første som møtte oss da vi kom inn i akvariumet var bildetaking. Profesjonell bildetaking, med liksom fisk i bakgrunnen. Hva har de ikke i Vancouver? Bildet ble imidlertid fantastisk fint, men desverre for dere lesere har jeg ikka scannet inn dette bildet så dere får ikke se dette prakt eksemplet. Deretter var det rett på delfin show. Ja, dere leste riktig, delifin show.

Til mitt reisefølges store ergelse ble jeg noe overstadig interessert å fassinert av disse fantastiske skapningene.

Som overskriften tilsier så vi også totempæler på denne fantastiske dagen i Stanley park.Ekte turister må få med seg ordentlige turistatraksjoner.

In the shopping mood

Tredje og femte dag var det tid for å teste ut Vancouvers shopping muligheter. På onsdag tok jeg og Trine bussen alene til et av Vancouvers kjøpesenter, der "shop till you drop", ble et beskrivende ordtak etter hvert. På fredagen dro vi til sentrummen av Vancouver og shoopinggatene der. Vi endte med å havne i et noe suspekt strøk, som ble i overkant urbant for Trine. Trine jeg har så absolutt ikke glemt at jeg har lovet deg en utflukt for å utforske en slik "urban" side av Trondheim siden Lisa ikke fikk deg med inn i den delen av Vancouver får vi begynne mykt i vante omgivelser.

Shoppe-Trine

Shoppere må også ha mat.
Det som er fint med Canada er at klær er litt billigere enn i Norge. Jeg ble virkelig fornøyd med mine innkjøp. Så nedenfor ser dere noen av mine shoppe kupp. Lekre lilla pumps. Lillafargen er mye mørkere enn det kommer frem på bildet.


Fornøy, fornøyd. Det skal Canada ha, de har fine klær.