En god latter forlenger livet

For en stund tilbake ble jeg kalt musa av en pasient. Da jeg litt latterfult spurte etter forklaring på det noe morsomme klengenavnet fikk jeg det forklart at jeg hørtes ut som en mus når jeg lo. Det er nå derfor oppklart, jeg har tydeligvis pipestemme. Om pasienten opplevde dette som en plage vites ikke, men i såfall virket det mot sin hensikt, jeg begynte jo selvfølgelig å le noe skrekkelig. Jeg håper virkelig det ikke er så mye gjenklang i det nye sykehuset, fordi gamle murvegger går dårlig i kombinasjon med min "muse-latter". Jeg må i såfall være en høylytt mus. Selv er jeg overbevist om at jeg begynner å gjøre meg selv til medlem av en klubb som jeg selv har vært med på å sett ned på i årevis. Nemmelig damer-med-alt-for-høylytt-latter-klubben-.-no. Dette er skammelige fakta. Jeg ser for meg selv der jeg sitter med et pinlig uttrykk i ansiktet, og skotter oppgitt bort på min sidemann når en eller annen dame sprenger volumgrensene litt for mye i sosialt samvær med andre. Jeg er nå en av dem. Tenk hvordan det blir når jeg nærmer meg gjennomsnittlig aldersgruppe for denne høylytte lattergruppen. Jeg vil jo sprenge alle volumgrenser, nå som jeg allerede gjør det i en forholdsvis ung alder. Dette er en av de største bekymringene jeg har ved å bli en del tiår eldre. Gi meg hengepupper, strekkmerker og hva som er, det er jo i det minste mest irriterende for meg selv. Lattervolum er imidlertid irriterende for omverdenen også. Grunnen til at jeg kan få hengepuppper er vel den enkle årsak at jeg vil jo aldri få det. Har en ikke pupper vil en heller ikke få hengepupper. Strekkmerker har jeg jo allerede blitt vant til så det er heller ingen tragedie. Derfor er muligens disse elementene jeg valgte å illustrere min bekymring over høylytte latterbrøl ikke helt relevante, men enkelte andre enn meg vil jo ha disse bekymringene, og det vil jo da kanskje være lettere å sette seg inn i min situasjon for denne gruppen. Når jeg først er kommet i denne gruppen må jeg gjøre det beste ut av det. Jeg har også en person jeg vil verve i denne gruppen. Det er en nær slektning av meg som betyr kjempe masse for meg. Hun tror jeg har den morsomste og mest smittsomme latteren i historien. Jeg tror det er det lille gryntet som gjør det. Lattergruppen trenger slik positiv rekruttering. Det vil nemmelig ta noe av fokuset bort fra oss pipende-høylytte-latterbomber. Pipende muselatter eller ikke, jeg gir ikke opp. Jeg kommer til å kjempe til siste åndedrag. Med dette vil jeg meddele mine lesere at jeg vil fortsette å le av hjertens lyst, og nyte hvert latterfylte sekund.