Prisen ved å være kvinne

Ikke alle dager er like gode dager. Det er enkelte dager jeg rett og slett ikke ser frem til med glede. 1. April er en slik dag. Det har sin enkle årsak at jeg lider av det irritable, men ikke så alt for sjeldne syndromet: lett-lurthet. Kvinner er ettermin oppfattelse de som i hovedsak rammes av dette. Oddsene er derfor i mot meg fra unnfangelsen. Årsaken til at det er en hovedvekt av kvinner som rammes av dette nokså uheldige syndromet, som kan ha store konsekvenser for ens ve og vell, er nok at de fleste menn hadde tvilsomt mestret konsekvensene av å leve med et slikt syndrom. Dette er ikke et angrep på det motsatte kjønn, det er bare en konkret faktaopplysning. Jeg tror nok de fleste menn vil være uten dette ufordragelige syndromet i utgangspunktet så det er nok ikke et tap i deres favør.
Et prakteksempel som beskriver hvor hardt rammet jeg er av dette syndromet kommer opp i de fleste familieselskaper, i hvert fall fra tid til annen. Før dere får historien, må jeg bare beklage, det er faktisk medfødt, og jeg er nå på bedringens vei.
I all uskyldighet fikk jeg vite en dag da jeg var under halvparten så gammel som jeg er nå at nå var det krig. Det er nå blitt krig på fjorden. Jeg kan ikke huske opphavet og hva som var bakgrunnen for dette utsagnet, men det hadde vel mindre betydning, det var jo tross alt krig. Det var ikke få eksempel som kom frem som bevis i krigføringen. Et av dem var et sår på en legg som visstnok var et skuddsår. I bunn og grunn var det vel egentlig en skramme etter en sykkelvelt, men et skrubbsår er i grunnen mer amatørmessig enn et skuddsår. Dykking etter brukte patroner midt på åpent hav var også en del av krigføringen. Selv om det var litt urovekkende med krig kan jeg ikke minnes at jeg sov noe dårligere de nettene det pågikk som verst. Årsaken til dette var trolig at krigsskipene var utenfor min rekkevidde, de kom nemmelig kun midtfjords når jeg glimtet med mitt fravær. Jeg minnes jeg følte det på den sikre side å ikke formidle dette videre til noen. Grunnen til dette er fremdeles et mysterium, men det var kanskje likså greit. Mange kunne blitt meget forskrekket av å høre at de hadde gått glipp av at det foregikk en krig utenfor husveggene deres. Samtidig så heter det jo, den som tier samtykker. Det var heller uheldig i mitt forsvar. Kanskje var jeg lammet av engstelse og redsel. Siden dette foregikk i tidlig barneskoleår må jeg vel innrømme at jeg rett og slett hadde det for travelt til å bekymre meg for krigføringen. Hva jeg bedrev denne travle tiden med er ikke helt kartlagt, men det innebar trolig barbie, lego eller noe annet pastell farget materiale. En dag da skolebussen snart skulle gjøre sin entre kom det frem i lyset at det var vel kanskje ingen krig allikevel. Jeg kan ikke helt huske hvilke følelser og tanker som kom fra den særdeles syke syndrom innehaveren miss lett-lurt, men jeg tror en komentar som ”jeg skjønte da det da” ble stotret frem. Hvite løgner har aldri vært min sterke side, ikke andre løgner heller for den sakt skyld. Jeg tror det er noe som følger med syndromet. En svært uheldig effekt vil andre påstå, mens andre vil synes det er en positiv og heldig egenskap, i den ellers så ufattelig irritable diagnosen. Etter at jeg har lært meg å mestre sykdommen på en bedre måte, og lært å leve med den er mitt motto blitt : ærlighet varer lengst. Dette mottoet har jeg tatt aktivt i bruk kun i barmhjertighet av mine medmennesker med lett-lurtsyndromet. Og til alle dere lurere der ute, en dag, en vakker sommerdag med fuglesang og sommerbris. Da skal, ja det sier jeg dere. Hvem er det jeg lurer nå? Meg selv? Jeg kommer til å være like lettlurt denne vakre sommerdag også, og minst like dårlig til å fortelle hvite løgner som nå. Vis meg nåde sier jeg nå bare, vis meg nåde.