Født med ski på beina

Når det blir snø ute kommer vi nordmenn ikke utenom ordet ski på våre lepper. Vi får stadig høre at vi er født med ski på beina og hele den regla. Hadde dette vært tilfelle, skulle en tro jeg var født og oppvokst i et afrikansk land, der ski er et fremmedord og fins kanskje ikke i de fleste ordbøker der nede, i den grad de har ordbøker. Det har vært noen episoder med meg og ski på beina kan en trygt si. På grunn av det har jeg i mange år hatt et noe anstrengt forhold til skigåing. Jeg har en episode friskt i minne, selv om det begynner å bli en del år siden. Jeg var med min gode venninne Lisa på hyttetur, og det innebar en av Herr Nilsens beryktede skiturer. En slik innebar ski gåing, og gåing og gåing og atter gåing. For en ikke værende ski atlet kan en slik hendelse sette dype spor, noe den tydeligvis har gjort. Det toppet seg vel når Herr Nilsen besluttet, etter at skituren hadde foregått i en halv evighet, at en høy fjelltopp skulle bestiges. Andre ville kanskje ikke karakterisere denne fjelltoppen for høy, men for meg var det i det øyeblikket sammenlignbart med mount everest. Jeg hadde alle oddsene mot meg, men utrolig nok overlevde jeg også den hendelsen. På leirskole i sjuende klasse fikk jeg diplom for leirskolens mest innviklede naturstopp. For å få til dette trenger en, en stk ustødig menneske med ski på beina, en slakk liten nedoverbakke, og en mini busk. Nok et minneverdig ski øyeblikk. Jeg kan ikke glemme alle disse ski turene i skole sammenheng. Redsel for bjørneangrep var gjeldende i en skitur fra videregående. Etter alle disse skiturene er det rett og slett utrolig at jeg sitter her og mimrer. Jeg kunne jo tross alt stått forfrosset på en fjelltopp eller vært bjørnemat. Særdeles realistiske scenarier. Jeg må vel innrømme at etter en koselig og faktisk behagelig skitur på nyåret har jeg et noe bedre syn på nordmenns gode venner skiene. Jeg har også etter min store overraskelse lovet meg bort på en skitur nå etter at snøen er kommet. Påskuddet for denne lovnaden var dog en kvikklunsj pause som premie, men hvilken betydning har nå det når sunn og frisk ungdom vil nyte Norges fantasiske natur med et par ski på beina, og bare suge til seg nasjonalromantikken. Jaja det er lov til å ha store forhåpninger og forventninger til seg selv. Så får vi se om denne vinteren tar med seg flere antall skiturer og et nytt og bedre liv. Her kommer vinteren. Her kommer den kalde fine tida.

Hobby blogg

Som dere få som leser min blogg alle vet, er jeg en ihøgga strikker. Jeg har derfor gått til det skrittet å skaffet meg en hobby-blogg der jeg legger ut strikkerinene mine. Adressen er: http://hannes-strikkerier.blogspot.com/. Besøk også denne bloggen, og spre budskapet til andre strikke entusiaster.

Når himmelen faller ned

Det slo meg en dag på vei til jobben at Anne Grete Preus har litt rett i at ”alt går litt langsommere her på jorden når hele himmelen faller ned”. Der kjørte jeg i det som kanskje mange vil karakterisere som snegle fart. Er det ikke herlig når bakken dekkes i silke myk snø. Det er som om hverdagen blir opplyst. Er det ikke fint å ha en helt egen årstid der vi har anledning til å ta det litt langsommere, og da mener jeg ikke bare i trafikken. Kanskje det ikke er en dypere mening med at denne mye omtalte finanskrisen finner sted når vi nærmer oss vintertid. Kanskje det er et varsku for oss alle, at nå må jorden bremse opp og tenke seg om, og da skal herr vinter gjøre det han også kan for å bidra til dette. Kanskje er det skjebnen som har tatt ansvar. Etter min mening har de aller fleste av oss, hvert fall av Norges befolkning, godt av å reflektere over hva vår økonomi brukes til. Har vi virkelig og oppriktig behov for alle disse materielle godene vi overøses med? Her leser jeg at det anbefales fra høyt hold at vi skal shoppe til det svir for å redde norsk økonomi. Jeg skjønner tanke gangen, men dette er et råd jeg personlig ikke kommer til å følge. For meg fører finanskrisen til et lavere julegave budsjett og et større julekort budsjett. Jeg ser faktisk ikke noe negativt i dette, jeg tror nemmelig det er litt sunt og nødvendig rett og slett. Når det er sagt, mener jeg ikke at finanskrisen skal bidra til mindre livslyst. Kanskje den såkalte krisen bidrar til at vi verdsetter andre ting i livet mer? Ikke vet jeg, men en ting jeg vet jeg selv verdsetter er den nydelige hvite snøen. Den er som et blankt ark over markene. Alf Prøysen har bidratt til mange fine jule minner, og kanskje vi skal se på vinteren på Prøysen vis som en årstid med blanke ark og farge stifter. Dette er anledningen å farge hverdagen på nytt. Vi har jo et blankt ark å farge på.

Reach for the stars

Jeg kan ikke påstå at jeg noen gang har vært en ihøgga fan av S club 7. De skal imidlertid ha ros for en bra strofe i en av sangene sine: ”Reach for the stars”. Etter min mening er det viktig å strekke seg etter stjernene å da mener jeg i overført betydning drømmene våre og ikke stjernene på den røde løperen. Vi kan tross alt ikke bli kjendis jegere alle mann, da vet jeg ikke om dagens finanskrise kunne vært karakterisert som en krise, det hadde blitt en større krise om alle hadde skulle blitt kjendisjegere også. Jaja, over til sakens kjerne; drømmer. Enkelte saker brenner jeg mer for enn andre, og det vil dermed si at enkelte saker gjør meg mer frustrert enn andre. Jeg bli for eksempel meget frustrert over mennesker som velger å kun leve. Med det mener jeg at hverdagen blir en rutine, drømmene blir lagt i en boks med et vakum tett lokk på. I jobb sammenheng har jeg sett utallige eksempel på dette. Jobben blir en rutine, som et samle bånd, engasjementet og iveren er borte. Vi jobber jo alle for å få en inntekt vi kan leve av, men for meg er ikke dette tilstrekkelig. Rutiner er jo noe de aller fleste av oss har, men når det går utover lykke følelsen mener jeg det er et tegn på en drøm som blir fortrengt. Jeg har i det siste oppdaget at jeg vil mer, jeg vil strekke meg etter stjernene og oppnå mine drømmer. Det har jeg også gjort tidligere, men nå er vel drømmene blitt klarere. Etter som årene har gått har livet gitt meg ny lærdom, som for eksempel at det er ikke alltid det andre sier som har betydning. Med dette mener jeg at jeg har oppdaget at jeg må ta de valgene jeg opplever som riktige for meg og ikke alle andre. Det jeg mener er viktig er at hver enkelt må selv finne ut hva som er riktig for seg selv. De drømmene som gjelder for en person er ikke nødvendigvis gjeldende for en annen person. Mottoet er: FØLG DRØMMEN. Selv om drømmen din er så lengre unna enn blokksberg, nærmere presist på den andre siden av kloden. Følg den, oppsøk den, vis verden hva du ønsker. Lytt til deg selv, dine behov. Vær rett og slett litt egoistisk. Det er ingen andre enn du selv som har fasiten på hva som kan gjøre deg lykkelig. Hvorfor ha det levelig når man kan bli lykkelig ved å oppnå drømmene sine? Om man ikke når drømmen har en i hvert fall drømt. Det er jo ikke sagt at veien frem til å oppnå drømmen er enkel, men er det ikke det som gjør livet spennende da? Drømmene kan jo stadig forandre seg, og veien frem til drømmen kan vise nye veier som viser seg å gi nye drømmer. Livet er et spennende prosjekt, spesielt om en lever og nyter det til det fulle. Skal jeg nå dette målet, er det et nødvendig valg for meg å lytte til meg selv for å jobbe meg mot målet for å nå mine drømmer. Medmennesker lytt til dere selv og følg drømmene deres. Vi vet ikke hva morgendagen bringer, derfor må vi starte drømme fangingen NÅ!

I de voksnes rekker

Det slår meg noen ganger at nå er jeg definert som en voksen, med voksne forpliktelser. Enkelte ganger kommer det mer tydelig frem enn andre ganger. Et tilfelle er når man for eksempel skal gå til innkjøp av hvitevarer. Etter en uke med grubling og utsettelser var det bare å innse fakta, et innkjøp av nytt fryseskap måtte skje denne uka. Da er det likså greit å gjøre det på en mandag slik at en slipper å bruke hele resten av uken å tenke på at en skulle kjøpt fryseskapet i forigårs. Vi dro kvinnesterk ned på Elkjøp med stort pågangsmot. Det var vel kanskje å ta i litt da med tanke på at vi var der i forrige uke og de da hadde ventet på å få inn fryseskapet vi tenkte å kjøpe i fjorten dager. Fryseskap ble det, utrolig nok. En meget behjelpelig mann på Elkjøp viste sin muskelstyrke ved å plassere det i bilen for oss. Jeg må innrømme jeg var en smule spent da vi skulle frakte fryseskapet inn fra bilen når vi kom tilbake til målet. Med en utrolig teknikk fikk vi balansert det noenlunde forsvarlig opp trappen. Bortsett fra et fall gikk det knirkefritt. På folkemunnet hadde det vel kaltes ”tryning”, men det passer dårlig i en beskrivelse av en heltedådig innsats. Gleden var stor da fryseskapet var kommet opp på kjøkkenet. Gleden ble kortvarig da vi oppdaget at vi hadde den verste jobben foran oss. Det fryseskapet vi skulle flytte ut sto under kjøleskapet. Meget ugunstig spør du meg. For plassen sin del er det jo genialt, men når en skal flytte på disse elementene er det en meget ugunstig plassering fant jeg ut. Jeg kan virkelig ikke skjønne hvordan vi fikk ned kjøleskapet, men vi gjorde det, uten å gjøre større skade på kjøleskapet enn en stor bulk bak i kjøleskapet. Helt ubetydelig spør du meg. Alt gikk faktisk veldig fint, helt til vi skulle plassere kjøleskapet opp på den nye fryseboksen. Det ga på problemer, for å si det på en mild måte. Et øyeblikk så jeg virkelig for meg innleggelse med traume skader på kirurgisk avdeling. Synes jeg hører rapporten. Ung dame skadet under kjøleskap forflyttning. Det hadde jo virkelig ikke vært pinlig. Det måtte eksterne krefter til, for moralskstøtte og muskelkraft. Akkurat i det øyeblikket kysset jeg feminismen farvel og nøt synet, og satte virkelig pris på mannlig muskelkraft. Enkelte får alt til å virke så utrolig enkelt. En smule irritabelt med tanke på at jeg følte det var millimeter fra varige ryggskader og forkrøplede armer og bein, og slike skader er nok ikke bare, bare å reparere, spesielt ikke ved hvitevarer skader. Det historien enda ikke har fortalt er at i denne forflytningsprosessen hadde vi iverksatt store ressurser. Her kjørte mennesker gjennom hele byen for å få mobilisert på plass vårt nye fryseskap. Det er utrolig hvor barmhjertige mennesker er når det inntreffer akutte kriser. Et av mine gode forslag i forflytningsprosessen var å plassere kjøleskapet under oppvaskbenken. Etter at vi hadde, eller rettere sagt Nina hadde slitt på plass kjøleskapet under oppvaskbenken oppdaget jeg at ideen allikevel ikke var så briljant. Selv om den så godt som var fantastisk. Derfor var vi tilbake til utgangspunktet. Som historien allerede har fortalt gikk jo den opprinnelige planen bra. Fantastisk og utrolig fascinerende at det faktisk gikk bra. Jeg hadde virkelig mine tvil. For øyeblikket er det største problemet hva vi skal gjøre med det andre fryseskapet før eieren kommer å henter det. Bør det av-ises? Kortslutter det i frakting? Blir det rennende mye vann ut av det? Det er mye en voksen sjel må bryne sine små grå med. Bra innkjøp av fryser ikke er hverdagskost.

Prisen ved å være kvinne

Ikke alle dager er like gode dager. Det er enkelte dager jeg rett og slett ikke ser frem til med glede. 1. April er en slik dag. Det har sin enkle årsak at jeg lider av det irritable, men ikke så alt for sjeldne syndromet: lett-lurthet. Kvinner er ettermin oppfattelse de som i hovedsak rammes av dette. Oddsene er derfor i mot meg fra unnfangelsen. Årsaken til at det er en hovedvekt av kvinner som rammes av dette nokså uheldige syndromet, som kan ha store konsekvenser for ens ve og vell, er nok at de fleste menn hadde tvilsomt mestret konsekvensene av å leve med et slikt syndrom. Dette er ikke et angrep på det motsatte kjønn, det er bare en konkret faktaopplysning. Jeg tror nok de fleste menn vil være uten dette ufordragelige syndromet i utgangspunktet så det er nok ikke et tap i deres favør.
Et prakteksempel som beskriver hvor hardt rammet jeg er av dette syndromet kommer opp i de fleste familieselskaper, i hvert fall fra tid til annen. Før dere får historien, må jeg bare beklage, det er faktisk medfødt, og jeg er nå på bedringens vei.
I all uskyldighet fikk jeg vite en dag da jeg var under halvparten så gammel som jeg er nå at nå var det krig. Det er nå blitt krig på fjorden. Jeg kan ikke huske opphavet og hva som var bakgrunnen for dette utsagnet, men det hadde vel mindre betydning, det var jo tross alt krig. Det var ikke få eksempel som kom frem som bevis i krigføringen. Et av dem var et sår på en legg som visstnok var et skuddsår. I bunn og grunn var det vel egentlig en skramme etter en sykkelvelt, men et skrubbsår er i grunnen mer amatørmessig enn et skuddsår. Dykking etter brukte patroner midt på åpent hav var også en del av krigføringen. Selv om det var litt urovekkende med krig kan jeg ikke minnes at jeg sov noe dårligere de nettene det pågikk som verst. Årsaken til dette var trolig at krigsskipene var utenfor min rekkevidde, de kom nemmelig kun midtfjords når jeg glimtet med mitt fravær. Jeg minnes jeg følte det på den sikre side å ikke formidle dette videre til noen. Grunnen til dette er fremdeles et mysterium, men det var kanskje likså greit. Mange kunne blitt meget forskrekket av å høre at de hadde gått glipp av at det foregikk en krig utenfor husveggene deres. Samtidig så heter det jo, den som tier samtykker. Det var heller uheldig i mitt forsvar. Kanskje var jeg lammet av engstelse og redsel. Siden dette foregikk i tidlig barneskoleår må jeg vel innrømme at jeg rett og slett hadde det for travelt til å bekymre meg for krigføringen. Hva jeg bedrev denne travle tiden med er ikke helt kartlagt, men det innebar trolig barbie, lego eller noe annet pastell farget materiale. En dag da skolebussen snart skulle gjøre sin entre kom det frem i lyset at det var vel kanskje ingen krig allikevel. Jeg kan ikke helt huske hvilke følelser og tanker som kom fra den særdeles syke syndrom innehaveren miss lett-lurt, men jeg tror en komentar som ”jeg skjønte da det da” ble stotret frem. Hvite løgner har aldri vært min sterke side, ikke andre løgner heller for den sakt skyld. Jeg tror det er noe som følger med syndromet. En svært uheldig effekt vil andre påstå, mens andre vil synes det er en positiv og heldig egenskap, i den ellers så ufattelig irritable diagnosen. Etter at jeg har lært meg å mestre sykdommen på en bedre måte, og lært å leve med den er mitt motto blitt : ærlighet varer lengst. Dette mottoet har jeg tatt aktivt i bruk kun i barmhjertighet av mine medmennesker med lett-lurtsyndromet. Og til alle dere lurere der ute, en dag, en vakker sommerdag med fuglesang og sommerbris. Da skal, ja det sier jeg dere. Hvem er det jeg lurer nå? Meg selv? Jeg kommer til å være like lettlurt denne vakre sommerdag også, og minst like dårlig til å fortelle hvite løgner som nå. Vis meg nåde sier jeg nå bare, vis meg nåde.

Ikke kødd med Q-tips

En gang mistet jeg bomullsdotten på q-tipsen inni øret. Dette var på en eksamens dag. Når en er avhengig q-tips bruker er dette noe en alltid frykter at skal skje, det er jo nære på ganske ofte. Det er virkelig ille når slike ting virkelig skjer, spesielt på en eksamens dag. Et øyeblikk så jeg for meg operasjon, sykehus innleggelse og det som verre var (uvisst hva det kunne vært, men urolig var jeg). Hva gjør jeg nå???? Jeg bodde da i et kollektiv, der jeg ikke kjente mine samboer så godt. Tre av dem var gutter som vasket kopper hver fjortene dag, hadde flyttet hele g-sport inn på fellesarealet, det vil si stuen. De to andre var to jenter som jeg på det tidspunktet ikke kjente så godt. Å vekke noen av disse fem var derfor utelukket, guttene i redsel for å bli smittet av en merkelig sykdom som aldri tidligere i historien hadde oppstått, men som de hadde produsert på grunn av manglende hygiene, og jentene i redsel for å oppfattes som halvt tilbakestående. Det med tilbakestående hadde kanskje ikke vært en merkelig konklusjon med tanke på at dette var klokken 7 på morgenen. Det er i slike stunder det er viktig å ha etablert et solid hjelpekorps som kan komme til unnsetning. Jeg hadde vel sett katastrofen komme, derfor var redningen at jeg hadde opparbeidet meg et eget lite røde kors mannskap. Det som er viktig når man danner slike hjelpekorps er at de er der på pletten, selv klokken 7 på morgenen en tidlig eksamens dag. Da jeg tok av røret for å ringe til mine gode hjelpere ringte jeg i redsel for å bli gjengens nye mobbeoffer. Det hendte i midlertidig ikke. Heldigvis tok hjelpekorpset dette like alvorlig som meg. De så også alvoret i situasjonen. Innen minutter sto troppene på plass med fire hender og en heklenål. Vi konstaterte fort at heklenål ikke ville gjøre jobben. Bomullen var nesten ikke å se. Det eneste vi så var en liten tust med bomull som så vidt stakk frem inne i øret. Jeg kjente adrenalinet pumpe, og det var faktisk ikke på grunn av den forestående eksamen. Det var nok en pinsett som skulle til. Etter å ha endevendt rommet, og badet etter en pinsett måtte halve delen av hjelpekorpset gå tilbake og hente en av sine egne pinsetter. Det er også viktig i bearbeidelsen av et hjelpekorps å sørge for at de har med seg de redskapene som trengs for enhver situasjon. Hele redningsaksjonen ble nesten avblåst da ingen av hjelpekorps medlemmene ville ta ansvar å forsøke å få ut bomullen. Heldigvis for meg tok en av dem ansvar. Hun fikk tak i bomullen på første forsøk og tok den ut med en imponerende rolig presisjon. Dagen var virkelig reddet. En skulle vel tro at dette ville sette en stopper for min avhengighet av q-tips, men nei da. Jeg venter nå bare på at historien skal gjenta seg. Forskjellen nå er at jeg alltid har en pinsett innenfor rekkevidde. Moralen er uansett etter denne hendelsen: Ikke kødd med en q-tips.

Velkommen Herr Høst

Nå er det virkelig på tide med en n blogg oppdatering, føler jeg er kommet på etterskudd med blogg innleggene mine nå. Høsten har virkelig gjort sin entré nå. Jeg elsker høstfargene. Blikket mitt blir fanget av det grønne som omdannes til nydelig oransje og dyp mørk røde. Nå er det også etter min mening lov å fyre i ovnen, spesielt på slike kvelder som i kveld der høst vinden river i veggene og regnet sildrer ned. Mange ser på høsten som en sørgelig tid, der tilværelsen blir mørkere og dagene kortere. Jeg synes imidlertid hver årstid har sin sjarm, ikke minst høsten. Det er vel hva vi gjør det til selv hvordan høsten blir. Kanskje har vi behov for en årstid der alt går litt saktere og vi har anledning til å stoppe opp og tenke på viktige spørsmål som opptar oss. Jeg føler i hvert fall for det. Høsten er en slags oppvåknings tid for meg. Om sommeren er alt mulig og en svever rundt i en sommer-boble som en håper aldri vil sprekke. Når høsten kommer sprekker imidlertid boblen og realiteten kommer. Det er nødvendigvis ikke noen ulempe. En kan finne ut at verden uten for sommer-boblen var også ikke så verst, og at verden omkring faktisk kan være bedre enn i sommer-boblen også. Min sommer-boble har nå sprukket for denne gang, og jeg er klar for å få høsten i møte. Min oppvåkning har blitt at verden omkring faktisk ikke er som en drøm. Det høres kanskje negativt og trist ut, men det er ikke nødvendigvis det. Noen ganger er det sunt å våkne opp fra drømmer. En kommer seg ikke videre om en ikke gjør det. Selv om drømmen er farget i myke pastell farger og realiteten er farget skarpere og kanskje til og med i grå til tider har jeg funnet ut at jeg liker realiteten bedre enn pastell farger. Det er jo klart det er trist å våkne opp fra en drøm en har håpet på skal bli en realitet, men som en innerst inne vet ikke vil bli det. Samtidig er det befriende, spesielt når drømmen har tatt en så stor plass. Det er nå en ny tid, noe som betyr at jeg står fremfor en stor mulighet og anledning til å gjøre forandringer og skape andre drømmer. Nå sitter jeg i mitt trygge rede og ser ut over havet, med vakre høstfarger som ramme rundt det blåe havet. Mens jeg ser blir fargene klarere, og jeg kjenner en personlig ro som beroliger meg. Det vil komme nye drømmer, og jeg ønsker dem hjertelig velkommen. Jeg kan faktisk ikke vente. Jeg ser virkelig frem til hva høsten bringer med seg.

Bowlingens gleder

I dag har jeg utforsket bowlingens gleder. Jeg fant fort ut at det var mange med meg, som allerede hadde oppdaget denne gleden. Ved siden av meg og Merete var det en slik skikkelse. Dette var en dreven, eller skal vi si uoverdreven lang mann, som gikk inn for å få ned kjeglene med liv og lyst. I hele entusiasmen falt han til og med. For en ufattelig overdreven grasiøs person. Apropos lang jeg så jeg en annen lang person en dag. Han var så lang at han bøyde knærne under åpen himmel. Det er jo selvfølgelig trolig at denne lange personen hadde en vanlig bøy i knærne, men det høres ikke så imponerende ut som at personen var så høy at han måtte bøye knærne under åpen himmel. Men over til bowlingbanen igjen. Vår nabo på bowlingbanen, den lange noe merkelige skikkelsen tok bowling på alvor. Egen ball, egen bowlinghanske og medbrakt håndduk. Noen tar bowlingen noe mer seriøst enn andre, rett og slett. Siden mine egne utførelse i å få ned kjeglene på er noe rusten vil jeg si at mottoet mitt er at bowling er kun for moro. Dette vil trolig endre seg ettersom bowling egenskapene utvikler seg, om de noen gang gjør det. For å si det sånn fikk jeg trent mest latter musklene mens vår nabo på bowlingbanen hadde med håndkle. Vil også si vinnerinstinktet er varierende fra person til person. Mitt er definitivt helt ueksisterende, i hvert fall på bowlingbanen. Jeg heier like mye på de jeg spiller mot som meg selv. Det er derfor ulurt for meg å være på lag med ekstremt vinnerlystne. Eller kanskje det har hjulpet på mitt vinnerinstinkt å være på lag med en slik person. Det som er bra med å være avslappet i forhold til det å vinne eller ikke, er at uansett hvilke retning bowlingkula tar blir det ingen skuffelse. En ny oppdagelse jeg har gjort på bowling fronten i dag er at kula har faktisk mye å si for prestasjonene. I mitt tilfelle er det best med tung kule, det vil si nr 12, ikke tyngre, ikke lettere. Farge er også utrolig nok av betydning. For meg var grønn en bra bowling farge i dag. Merete var mer på rosa fronten. Konklusjonen etter dagens bowling time er at målet er å få strike til jul. Det må vi få til med grønn kule nr 12, og en god porsjon med latter. Latter trengs definitivt som motivasjon på veien. Vår bowling nabo tok konkurransen meget seriøst, kanskje det var derfor striken uteble. Konkurransen må tas mer på alvor. Neste gang møter jeg opp med håndkle, hanske og egen grønn bowlingkule med gummi inni. Haha som om det kommer til å skje. Ja, ja bowling er jo uansett morsomt med eller uten egen kule.

Smiling er for sofaslitere

En liten alv hvisket meg i øret en dag, og informerte meg om at en bruker mindre muskler ved å smile enn å være sur. Det tror jeg er en riktig opplysning for jeg føler meg mer avslappet i ansiktsmimikken om jeg smiler enn om jeg er sur. Siden en bruker mindre muskler, og dermed mindre energi ved å smile vil det innebære at en smiling er definitivt en bra aktivitet for den delen av befolkningen som jeg befinner meg i, de late sofasliterne. Det er ikke rart Victoria Becham ser generelt sur ut. Se på den kroppen da. Hun er rett og slett for trent til å være blid. Hun har nok muskler og dermed opparbeidet seg nok energi til å være sur. Se på Rachel Ray, hun er konstant blid, men så har hun kroppsbygning som gjennomsnittet også da, og en bak og pupper som ikke skrumper innover. Hun har rett og slett kvinnelige former, noe som er fyfy i dagens samfunn. Dette henger jo helt tydelig sammen. Rachel Ray er en blid person, derfor er hun en sofasliter, noe som vises på hennes helt gjennomsnittlige kropp. Men alt i alt tror jeg vi smilende sofasliterne har det bra jeg. På en måte kan vi jo si at vi sparer opp litt energi på all smilingen. Den ekstra energien vi sparer på å være blid kan vi jo alltids bruke på å strekke oss etter fjernkontrollen for å skru opp volumet når vi ser på Rachel Ray med god samvittighet.