Stay on these roads. We shall meet I know.

Det er som balsam for mine ører. Jeg sluker det rått, og ønsker at hvert ord som kommer fra Morten Harkets lepper skal være sanne, i hvert fall når det gjelder disse tonene. Tenk at en stemme, og melodi med akkurat denne kombinasjonene av ord som danner en tekst kan skape en slik glede og melankoli i et menneske. Jeg håper at om jeg holder meg på denne veien så vil vi treffes. Jeg vil at våre veier skal møtes, hvem enn du nå er. Jeg har jo håp og forestillinger om hvem du skal være, og en dag, en vakker dag vil disse ønskene gå i oppfyllelse. Tenk at en kan drømme seg slik bort etter å ha hørt på enkelte toner. Jeg nyter hver en tone, hver en drøm og fantasi. Fargene blir sterkere. Den blå glassfuglen i vinduet er blå som middelhavet. Rødt blir så rødt som bare et bankende hjerte kan bli. Jeg lever i den tro at en må ta det beste ut av det en har, og lage gode drømmer og øyeblikk av det. Underveis i denne prosessen vil det da komme andre øyeblikk som vil skape nye drømmer. Mens jeg sitter her på min pastell rosa sky, håper jeg at noen en dag. Ikke hvem som helst, men DEG. Deg som jeg drømmer om skal sitte sammen med meg, og se alle de samme fargene sammen med meg på vår pastell rosa sky til sammen. Det blir da ikke min, men vår. Vi sitter nå på hver vår vei. En dag vil våre veier møtes. Det vet jeg. Det har jeg lært etter å la sanger gripe meg. Farger vise seg i sin helhet. Se naturen åpenbare seg for meg. Og sist, men så absolutt ikke minst slippe fantastiske mennesker inn i livene mine, som bidrar til at nye veier og farger dannes. Jeg holder meg på veien, og mens jeg går på denne vei alene og venter på at jeg skal møte DEG, lytter jeg til en fantastisk stemme som synger en fantastisk tekst som har gitt meg troen. Troen på livet. Troen må at min vei ska møtes med en god halvdel. Kanskje blir det deg jeg nå fyller mine drømmer med, eller kanskje blir det noen andre. Mest sannsynlig noen andre, men hva har det å si. Drømmene kan ingen ta fra meg. Derfor nyter jeg dem til fulle, mens A-ha spiller ”stay on these roads, we shall mett I know” i bakgrunnen.

Uten penal

Det er mye rart folk får seg til å gjøre. Enkelte ganger er det rett å slett utrolig hva folk henger seg opp i og lager problemer ut av. En sak jeg leste her i en avis en dag var at barna som begynte i første og andreklasse på en skole i Trondheim ikke fikk ha sine penaler opp på pulten fordi det virket distraherende på barnas konsentrasjon. Ikke nok med at enkelte barn begynner på skolen i en alder av fem år, men nå skal de tas fra en del som kanskje gir dem stolthet over å få begynne på skolen også. Om en vil at barn skal vokse opp med et positivt syn på skole gangen og etter endt barne- og ungdomsskole fortsette videre på videregående, og senere eventuelt høyskole eller universitet må en ikke ta motet fra dem allerede før de har begynt på skolen. Jeg tror ikke at et penal fra eller til er utslagsgivende, men hva blir det neste tenker jeg når barna ikke en gang får ha sine penaler med flunkende nye fargeblyanter, viskelær og blyantspissere å glede seg over. Små gleder gir store gleder, og om en tar vekk de små gledene blir også nederlaget ekstra stort tror jeg. Hvordan er det skolevesenet planlegger fremtiden. Vil vi virkelig at skolene skal bli som i de såkalte ”gamle dager”, der barna gikk i uniform, måtte sitte klistrer til pulten uten så mye som å vise et glimt av egen personlighet. Tar vi fra barna deres evne til å være selvstendige og forme sin egen personlighet om vi tar fra dem de små gledene som å ha eget penal. Er dette en retning i at det skal bli mer struktur i skolen? Ut i fra medias fremstilling og min egen oppfatning er jo et stort mangfold av elevene på norske skoler likegyldig til hva skolen kan medføre for dere fremtid. Dette er ingen positiv retning mener jeg. Kanskje er skolen blitt for likegyldig og lar det ”flyte over”. Hvor er respekten? I dagens velferdssamfunn er det mange barn som får alt servert på et ”gullfat”. Det eneste de ikke får servert tror jeg er respekt, og god gammeldags folkeskikk. For å lære barna dette tror jeg det må skje en forandring i norske hjem, og på skolen. En kombinasjon hadde vært optimalt. Jeg høres vel ut som en prippen gammel peppermø her jeg sitter. Det jeg mener er ikke at barna skal på skjenn for alt de bedriver seg, jeg mener bare at de skal lære seg vanlige normer for å kunne leve i et samfunn med hverandre. Det er ikke god folkeskikk å rope å skrike å hoppe rundt på bordene for å lage mest mulig leven, og da må det gå an å si det til barna. Hvordan skal de lære om ingen sier det til dem at dette er ikke akseptabel atferd. Vi lever nå i et samfunn der utdannelse blir stadig viktigere. Mange som til og med har en bachelor grad får ikke jobb nå til dags pågrunn av et vanskelig jobbmarked. Derfor er det viktig at vi ikke tar motet fra barna allerede før de har begynt i første klasse på barneskolen. Om et penal kan bidra til å glede et barns skolehverdag, så skjønner jeg ikke pedagogikken i at det skal tas fra dem. Barn er tross alt barn, og jeg kjenner selv til den stasen det var å sitte der første skoledag med en flunkende nytt penal. La læring være moro, vi trenger all den arbeidskraften vi kan få i fremtiden. Har jeg vært leder har jeg heller villet ansett en som er entusiastisk i sitt fag, enn en som er uinspirert. Spør du meg synes jeg det virker så håpløst, og jeg kan tenke meg at mange av de barna som sitter der med nye penaler synes det er ganske uinspirerende at penalene ligger i en skuff hjemme og ikke på skolepulten der de hører hjemme.

Tilbake til barndommen

Der satt jeg helt intetanende om at jeg snart skulle komme til å lese om mine barndomshelter som har ligget i glemmeboken i en del år nå. Midt i alle nyhetene på dagbladets nettside ser jeg mine barndomshelter ”the boys” i en reportasje med den triste overskriften ”the boys har lagt musikken på hylla”. Det var som det slo mot meg med store svarte bokstaver: barndommen er nå over, på tide å bli voksen. Alt blir plutselig mer dramatisk når en leser det. Til tross for denne oppvåkningen tror jeg nok jeg bevarer barnet i meg litt til, og ikke minst alle de gode minnene. Tenk så deilig vi hadde det, der vi lekte garasje-leken og sang uten hemninger til ”the boys” og ”Janniche”. Leke dagen lang i barnehagen, der den største bekymringen var å bli invitert på ”sjettikk-leiken”. Jeg tror ikke jeg har villet byttet ut det livet jeg nå lever som litt gamlere med å vært barn igjen, men det er hyggelig å mimre. Jeg mener det er viktig å bevare barnet i seg, og ikke ta seg selv for høytidelig som vi ofte har for vane å gjøre. Da jeg så bildet av disse guttene som jeg har hatt som store idol i oppveksten slo det meg hvor lett det er å glemme disse små tingene i livet som gir så mye glede. Det skal ikke mye til for å glede et lite hjerte. Ta derfor vare på de små gledene i livet, det er de som sammen utgjør de store gledene.

The big love

Da har jeg endelig vært å sett filmen alle har snakket ferdig om, unntatt meg. Jeg har så vidt begynt. Jeg hadde jo mine forventninger til denne filmen, og jeg var kjempe spent og redd for en gedigen skuffelse. Skuffelse ble det imidlertid ikke, men det ble en tårevåt opplevelse. En ekte Sex & city fan lever seg inn i Carrie, Miranda, Samantha og Charlotte sine liv, det var i hvert fall konklusjonen til meg og Lisa etter å ha kommet ut av kinoen. En ekte fan gråter det var i hvert fall vårt påskudd for å felle noen tårer. Skal fan statusen måles etter antall felte tårer er i hvert fall jeg en gedigen fan. Moralen med sex & city er at kjærligheten vil alltid seire. Jeg hadde mine tvil at dette ble fulgt opp i filmen til tider, men kjærligheten seiret til slutt. Etter å ha sett disse jentene, og deres klokketro på kjærligheten kan en rett å slett ikke slutte å ha tro på kjærligheten. Klart dette er en film, og en serie, men til tross for det tror jeg moralen i serien er høyst realistisk. Derfor kan ikke jeg tillate meg å miste troen på den store kjærligheten jeg heller. Mister en troen, mister man håpet. Uten håpet, ingen kjærlighet. Jeg kan allikevel ikke stoppe å undre. Hvor er du? Hvor er min ”big”? Hvor finner jeg deg ”the big love”.

En lærer så lenge en lever

En lærer så lenge en lever, og en lærer noe nytt hver dag er gode gamle ordtak som blir gjentatt til det kjedsommelige. I dag har jeg imidlertid begynt å tro på disse visdomsord. Jeg har i hvert fall lært noe nytt i dag. Dra aldri, jeg gjentar ALDRI, ut på sykkeltur uten vann. I hvert fall ikke når du har en anelse om hvor du skal sykle, og bli dermed syklende rundt omkring som en forvirret gullfisk. Som dere alle vet har gullfisken svært dårlig hukommelse, noe som også gjelder for enkelte syklister, som har mistet genet ”rettningssans”.

Målet med sykkelferden var å finne den enkleste og korteste veien til jobb med sykkel som fremkomstmiddel. Seansen utviklet seg etter hvert som mer en ”nær-døden-opplevelse” enn en behagelig kort avslapningstur. For å hindre slike ”nær-døden-opplevelser” burde det vært innført sykkelvettregler, i tråd med fjellvettreglene. For alt jeg vet kan det jo finnes slike regler. I så fall er de ikke tilgjengelige for de som trenger dem mest, nemmelig, nybegynnere uten retningssans. Siden jeg føler behovet er sterkt for en slik liste med regler, har jeg allerede begynt listen:
1. Dra aldri uten vann.
2. Snu i tide.
3. Det er ingen skam å bruke kart.

Etter å ha syklet opp og ned, hit og dit klarte jeg endelig å komme meg tilbake til start uten varige men. Jeg tror jeg har funnet en rute som passer veldig bra når jeg skal sykle til jobb. Fra jobb er den fremdeles en smule kvalmende. Ja, glemte jeg å fortelle at ”nær-døden-opplevelsen” innebar kvalme? Alt i alt er vel konklusjonen at bil er ikke helt avskrevet, men når jeg har tidligvakt har jeg absolutt ingen unnskyldning, og må nok til pers. Håper bare virkelig at kondisjonen blir forbedret, ellers kan det jo hende at jeg får en annen rolle på St.Olavs, og da mener jeg pasient.

Dårlige gener

Jeg har nå vært inne i en innholdsrik periode, med bachelor skriving, syden tur, innflytting, begynne sommerjobb, og besøk. Pågrunn av alt dette er det blitt litt dårlig med blogg skrivingen, men jeg skal forsøke å ta det igjen nå. Vi har nå hatt besøk av mine kjære gudforeldre, noe som har vært særdeles koselig, synd jeg ikke fikk se dem mer, men på grunn av jobbing, ble det slik denne gangen. Jeg gikk også glipp av den morsomste hendelsen jeg har hørt på lenge, og som viser hvor jeg har fått mine distrê gener fra. Det hele startet da gumor mistet nøkkelen da hun skulle låse opp etter å ha vært på toalettet. Siden det er en liten sprekk under døren klarte nøkkelen selvsagt å ramle inn i denne sprekken og havne på den andre siden av døren. Min kjære mor hørte da mystisk banking, noe mennene i huset imidlertid trodde var vaskemaskinen som tok seg en svingom. Min mor den barmhjertige samaritan oppdaget imidlertid hva som hadde foregått og fant nøkkelen på andre siden av døren. Nå kommer det mest komiske med hele historien da min mor ikke låste opp døren til hun som var innestengt på toalettet, hun valgte imidlertid å sende nøkkelen tilbake under sprekken. Gudmor måtte da finne en pinsett for å få tak i nøkkelen. Det komiske vart vel at hun heller ikke reagerte på mammas litt tungvinte måte å bedrive redningsarbeid på. Det ble en god latter da mennene fikk høre om denne hendelsen. Så nå er det klart, jeg er arvelig belastet på begge sidene i slekten. Er det rart jeg har innfall av distrehet? Svaret er nei om noen begynte å lure. Så nå må jeg ha meg ut i solskinnet, for en kan aldri vite hva jeg kan finne på innendørs med mine gener.

"Hvordan har du det?"

Denne bloggsiden skulle i utgangspunktet være en litt positiv blogg, med morsomme synspunkter om alt og ingenting. Når er tankene rettet mot andre og viktigere ting i hverdagen enn hummer og kanari, som fører til en annen skrivetrang. En trang til å komme med et budskap.

Den siste tiden har preget det lille samfunnet vårt, med mange tap som setter dype spor hos mange enkeltmennesker og bygda generelt. Dette får meg til å tenke, hva er det som skjer med den lille bygda vår? Den bygda vi har hatt en så fin oppvekst i. Den bygda med mange kulturelle og sosiale tiltak. Og den bygda der alle kjenner alle, og bryr seg om hverandre. Er denne epoken over? Har vi rett og slett sluttet å bry oss? I avisene leser vi om stadig nye uheldige hendelser som kaster en negativ skygge over den bygda vi er så stolt over. Hva er det som bidrar til dette? Noe må det være. Er grunnen til at vi ikke har et klart svar på disse spørsmålene at vi har sluttet å spørre hverandre om hvordan vi egentlig har det? Mange av disse uheldige hendelsene ser jeg på tegn på at noe ikke er bra, det er noen som ikke har det så bra inne i seg. Hvem tar imidlertid tak i dette? Har vi sluttet å være venner for hverandre. Jeg sier ikke at en person skal redde hele samfunnet, det må være en noe kolektivt som skjer. Vi må begynne å ta ansvar å bry oss om våre venner, og familie. I et samfunn er det ikke alle som gleder seg over hverdagen og ser lysglimtet i tunnelen. Det er ikke rart disse menneskene ikke kommer seg videre. For å komme seg videre må en ha hjelp, støtte og empati fra andre mennesker. Noe som tilsynelatende er mangelfullt i mange tilfeller. Alle har vi dager som ikke er malt i en lyse rosa farge, med bare gleder og ingen bekymringer. Vi må bare bli flinkere til å godta og være ærlige på at slik er situasjonen for de aller fleste. Har vi sluttet å se på hverandre som ressurser? Hvordan er det vi har begynt å se på omverden? Ser vi den i de ulike farge nyansene som utfyller samfunnet, eller ser vi kun i en farge? Alle har noe å bidra med i dette samfunnet. Vi har ingen å miste, og vi har ingen som ikke bør inkluderes i samfunnet. En kan ikke bygge en bro alene, en må stå sammen for å kunne bygge broer. Derfor må alle være en del av dette, for vi trenger alle sine gode ressurser. Jeg har inntrykk av at det er blitt en trend å ikke skal "blande" seg inn i folks liv. Det er forskjell på å "blande" seg inn å bry seg. Det må vi ikke glemme. Det er en skummel trend vi er inne i, og den må stoppes. Så neste gang du ser en venn skader det vel ikke å spørre: "Hvordan har du det?"

Dedikert til den beste

Skal jeg være det ærlige mennesket jeg streber etter innebærer det også å holde det jeg lover. Har herved lovet min mest iherdige og trolig den som leser min blogg hyppigst (muligens den eneste som leser min blogg også) å dedikere en blogg til henne. Jeg må vel fortelle litt om denne personen da, som fyller seg selv perfekt både på tvers og på langs. Tror ingen kjenner meg så godt som denne personen. Hun kan vel lese meg som et åpent kart. Det kan vel ha sammenheng med at vi har vanket sammen siden vi var så små at lekegriden var det sikreste stedet å oppbevare oss. Det eneste jeg kan slå denne personen i er brunfarge på sommern, der er jeg definitivt mesteren. Hun er ufattelig smart og kunnskapsrik dette vesenet. Det som er litt morsomt med oss som radar par er at jeg er hysterisk opptatt av tid, jeg stå alltid og venter på bussen minst et kvarter før den går, jeg er alltid tidlig ute, mens denne bloggleseren er det totalt motsatte. Hun løper etter bussen, og har alltid verdens beste tid. Stress hva er det? Derfor utfyller vi vel hverandre bra. Når vi skal ut på noe er vi aldri alt for tidlig ut, men vi har såpass godt tid at vi slipper å løpe det siste stykke for å nå målet. Jeg vet at denne personen er veldig glad i lange blogger, og denne bloggen har kunnet blitt opptil titalls tusen ord har jeg skulle beskrevet alle de gode sidene til denne personen. Ser kanskje ikke det som nødvendig siden jeg vet at denne personen vet hvor mye hun betyr og har betydd i livet mitt. Derfor velger jeg å avslutte denne bloggen med å konstantere at vi har hatt noen sinnsykt morsomme studer (og flere vil det bli), ingen jeg ler så godt med som denne personen og det er vel få jeg føler meg så trygg sammen med som denne personen.

Kjempe glad i deg min beste venn og verdens beste Lisamora - du er og blir den beste

Kaos og panikk

Jeg sa jo det ville komme, og nå har det altså kommet. Kaoset og panikken er igjen ledende. Det er litt ugunstig at disse panikk anfallene kommer når vi har hatt forelesning eller møte med lærer, hvertfall med tanke på at slike forelesninger og møter skal være beroligende, og hjelpe oss videre. Muligens at det blir to panikk anfall denne uka siden jeg skal ha veiledning med lærer på torsdag. Satser på at det går seg til, men man vet jo aldri. Kanskje pessimisten tar over hele mitt legeme og jeg blir helt handlingslammet over hele kaoset. Man vet jo aldri. Hadde imidlertid en aldri så liten oppdagelse på tur hjem fra Levanger i dag. Det er urolig hvor facinerende det er å se på andre bilister og deres kjøreferdigheter. Jeg er jo desidert den siste som har grunn til å uttale meg med tanke på mine selv så mangel ferdige kunnskaper, men morsom underholdning på en kjedelig strekning det er det jo. En har jo alltids "hattkaillain" (som imidlertid oftest er damer). Disse er jo en gruppe som har så mye ved seg at en i grunnen kan dedikere en hel blogg til dem, men i respekt til andre bilister velger jeg å kun nevne denne gruppen på lik linje med andre. "Hattkaill" gruppen, kjører alltid 10-20 km/t lavere enn fartsgrensene, og når en gjør et tappert forsøk på å kjøre forbi plasserer de seg gjerne midt i veien, slik at det blir umulig å gjennomføre forbikjøringen (i hvertfall hensiktsmessig). En annen bilist grupper er de hissige, disse er ivrige på å bruker bilhornet "tuuuuuuuuuuut", de er også veldig "harde på gassen" spesielt i forbikjørings sammenheng. Så har en gruppen jeg selv er en del av, denne gruppen ønsker iherdig å holde fartsgrensene, det er til tider en krevende operasjon, siden foten på gasspedalen ofte ikke er like medgjørlig. Når vi en gang lykkes blir vi imidlertid til stor frustrasjon for mange som kjører bak, og blir derfor forbikjørt GANSKE ofte. Ellers har vi slike som min mor, jeg-har-førerkort-men-jeg-har-ikke-kjørt-på-over-tjueår-fordi-andre-har-da-også-førerkort. Deretter finnes vinglene, kenguruene, de distre, de eksemplariske, "de som alltid får bot". Når jeg tenker meg om finnes det trolig like mange typer bilister som det finnes sokker i dette landet, og når jeg tenker meg enda mer om er skriving av slike blogger uten mening meget god behandling for kaos og panikk. Det blir imidlertid lite fremgrang i skriveprosessen om jeg fortsetter slik, så derfor bør jeg vel heller komme meg tilbake til panikken og satse på at jeg skriver meg ut av den snart.

Hyllest til mangoen

Tenkte i utgangspunktet at dette skulle bli en slik topp-fem liste over de beste fruktene. Har lenge drømt om å lage en slik liste, men den får la vente på seg. Dumt å bruke opp topp-fem listen på frukt. Jeg får heller spare dem til yndlings grupper, ydlings filmer eller noe slikt. Jaja nok om topp-fem listen som ikke ble noe av, og over til dagens tema; MANGO. Etter mange om og men har jeg konkludert med at mango må være min yndlings frukt. Årsaken til at det har tatt en tid å komme med en bestemmende konklusjon er mangoens vanskelige måte å renske. Hvordan skal egentli mangoen renskes? Om en tenker over det er mango en særdeles upraktisk frukt. Stenen inni er meget stor, og så og si alltid plassert på en merkelig måte. Jeg har prøvd flere metoder for å renske frukten. Sist utprøvde var gulrot-skreller. Det fungerte til dels, men jeg ga opp før jeg hadde fått rensker hele frukten. Jeg fant imidlertid ut at det var et bra start redskap for å få av skallet på mangoen. Etter en stund da jeg ga opp gulrot-skrelleren og gikk over til å bruke kniv, hadde liksom gulrot-skrelleren satt standaren og jeg slapp å maltraktere hele mangoen og ta med masse av frukten og men kun skallet. Har brukt den maltrakterende metoden alt for mange ganger og følte jeg skyldte mangoen å være litt mer venneligstilt i møte med den. Til tross for dette hodebryet er mangoen fantastisk god. Ingen frukt kan måle seg med smaken på mangoen. Frisk, litt syrlig, definitivt den ultimate frukt. Kanskje det er en mening bak at den er forholdsvis vanskelig (etter min mening) å skrelle. Målet er kanskje å gi oss så mye vann i munnen at når vi først er kommet i mål med skrellingen, hiver vi oss over mangoen i ren besettelse. Siden smaken aldri skuffer blir jo mangoen rett og slett en evinnelig suksess. Lenge leve mangoen, må den aldri skuffe oss. Nei, mango er faktisk ingen religion, men en F R U K T (til tider vanskelig å skille).