Årets første grillmåltid

Visst kan lotta allting

Visst kan Lotta allting. I hvert fall nesten allting. Alle barn er vel i større eller mindre grad en bekymring for foreldrene. Jeg var nok ikke noe unntak. På enkelte områder er jeg overbevist om at jeg kom under kategorien større bekymringsgrad. Et av bekymringsområdene til mine foreldre har vært innlæring av ord, og lesing. Lisa og jeg har vært bestevenniner siden tidenes morgen. Kanskje ikke så tidlig da, men det er ikke langt unna. Lisa har alltid vært en lesehest, og hun lærte seg å lese tidlig. Det gjorde ikke Hanne. Tvert om faktisk. Jeg nærmet meg vel skolealder da jeg en dag spurte så forventningsfult om hva vi skulle ha til middag. Pappa begynte opptimistisk med å gi meg hint. PI ZZ. Svaret han fikk var kanskje noe uventet. GRØT, svarte en glad og fornøyd Hanne. Da falt mamma og pappas håp om at jeg skulle lære å lese i grus. Pappa fortalte denne hendelsen til alle og enhver, til og med Lisa. Alle lo godt da hendelsen ble gjengitt. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor. Pizza og grøt er jo faktisk et av samme slag, eller i hvert fall særdeles like ord, eller jeg kan vel ikke bortforklare min da akuttte oppståtte ordblindhet. Jeg sier akutt for situasjonen kunne ikke betegnes som kritisk. Jeg sitter jo her og skriver, så noe av det har forsvunnet. Jeg kan medele, at spesielt til min mors store lettelse, da jeg begynte på skolen lærte jeg å lese med en gang og det var som om jeg ikke hadde gjort annet. Til tross for slike bekymringer slår disse barna til en gang i blant. I helga har jeg vist at det er faktisk håp for meg. Min store ekstase og stolthet av meg selv skyldes at jeg har skiftet bildekk på to bilder i helga. Det er ikke værst det. Da kunne jeg ikke la være til å tenke på søte Lotta fra Bråkmakergata. Jeg følte meg rett og slett som en Lotta der jeg sto, kry som en hane ved siden av to bilder med sommerdekk på. Visst kan Lotta nesten allting. Så selv om jeg i barnehagealder var bortimot ordblind, ble det da folk av meg også. Tror jeg ikke skal starte en stor karriere innenfor bilensverden. En kan da ikke ta helt av, selv om en er hinnsides god i en ting. Jeg tror heller jeg kryper opp i et ullpledd, med en kopp te og nyter en god bok i stedet jeg.

Valget faller nok på denne boken ;)

Fullpakket uke

Nå er endelig påska over. De fleste sier det motsatte, men i år var det deilig at påska ble over for mitt vedkommende. Uka her har hittil vært fullpakket, med bloggmateriale. På mandag var jeg og merete på kino. Vi så en film som het "En shopoholikers bekjennelser". En standard jentefilm, der en bare kan se og vite alt som kommer til å skje videre i filmen. Det beste med filmen var alle de fine klærne. Veldig koseligå treffe folk igjen etter en tyst påskeuke, og å dra på kino er jo alltid en klassiker. Tirsdag var det tid for shopping med June og Elisabeth. Siden jeg ikke hadde med kamera denne dagen har jeg stjålet litt materiale fra Junes kjempe koselige blogg, http://junesinefjollerier.blogspot.com/ .

Damen koser seg med deilig pepperbiff, på kinaresturant før shoppingen.

Shoppedamene, Elisabeth snek seg unna all fotografering denne dagen, noe som var synd.

June og jeg spiste pepperbiff, mens Elisabeth spiste fritert kylling i sursøt saus. Til forett spiste vi våruller, og til dessert var det fritirstekt banan med is. Nydelig mat til en nydelig pris. Siden vi koste oss slik med maten ble shoppingen et maraton uten dimensjoner. Vi må nok derfor ta igjen shoppingen en dag. Tiden dro rett og slett i fra oss.

Tunik/kjole fra indiska.

Er ikke disse skoene nydelige? June prøvde disse, og ble forelsket. Hun ba meg prøve dem for å se hvordan de så ut på foten. Selvfølgelig klarte ikke jeg heller å motstå disse skoene så det ble et skokjøp på meg også. Hælen vises ikke på bildet, men den har en nydelig liten hel hæl, så de var skikkelig behagelige å gå i.

I går, onsdag var det tid for Avera treff. Marit på jobben er Avera konsluent, og inviterte oss til et slikt treff. De selger kosmetikk, hudpleie produkter osv. Jeg var så heldig å bli sminket, og ble fornøyd med resultatet.

Resultatet av sminkingen.

Jeg kom hjem med en real fortjensete etter avera treffet. For det første var det i inngangsbiletten gaver til en verdi av 300 kr. Deretter var det loddsalg som jeg virkelig kom godt ut av. Siden jeg og June bestemte oss for å ha en sånt hjemmeparty med Marit som sminke master fikk vi enda flere gratis produkter. Morsomt. Jeg bestilte meg noen sminkeprodukter siden jeg ble så fornøyd av sminkingen.

Min avera fangst

Dette har hittil vært en kjempe koselig uke med mye aktivitet, noe jeg elsker.

Non stop

I dag leste jeg en artikkel om en gutt som aldri stopper å vokse. Utrolig hva folk kan komme ut for. I oppveksten og pubertetstiden tror jeg min far trodde jeg led av et slikt syndrom. Det innbar ikke hele kroppen, men nærmere eksakt føttene. I en periode mistenker jeg at min far hadde fått for seg at jeg hadde føtter som aldri ville stoppe og vokse. "Hanne du må ha noe å vokse i", var standard komentar ved skokjøp en periode. Når jeg tenker etter kunne dette rett og slett gitt meg en dårlig barndom. Rart ingen kalte meg pippi langstrømpe der jeg spankulerte rundt i sko med størrelse til en meget fargerik sirkusartist med rød neste og ballonger i hendene. Nå ser jeg virkelig alvoret i denne sko situasjonen. Det er rett og slett bare flaks at jeg ikke har måttet amputere begge beina på grunn av denne sko oppfatningen til min far. Jeg måtte jo knyte skolissene ekstra hardt for at disse for store skoene skulle henge på. Tenk om blodtilførselen til mine føtter hadde fått varige skader på grunn av dette, da har amputasjon rett og slett vært eneste utvei. Utrolig hvor farlig det er dette med sko, hvem kunne ha anelse om det?


Nå noen år eldre sitter jeg her da med mine føtter i størrelse 37 og mange par sko i størrelse 39. Deriblandt et par ski sko. Det er kanskje ikke så rart jeg ikke er så begeistret for å gå på ski når jeg må ha på meg sko som er to nummer for store? Til og med for meg blir det litt drygt med strømpebukse, sokker og to par ullsokker i forede skisko. For at skoene ikke skal falle av når jeg setter utfor i en lang bakke er det en nødvendighet å ha på seg alle disse fotplaggene. Nå setter jeg jo aldri utfor i lange bakker når jeg går på ski. Jeg er overbevist om at det ikke har noe med å være pysete å gjøre, men årsaken er definitivt for store sko. En skal ikke kimse med føtter, og i hvert fall ikke med sko. De fleste ulykker skjer i hjemmet vet dere.



Ultimate sko for min smak. Lilla, størrelse 37, lekre og søte.

Tusen takk

Dette blir et mini innlegg som avslutning på en lag dag, ironisk nok langfredag. Jeg vil bare takke alle dere som er flinke til å komentere bloggen min. Det setter jeg virkelig pris på. Det er dere som motiverer meg til å fortsette å skrive tullball. Til alle dere som leser bloggen min og ikke komenterer så er vel dette en oppfordring til at dere også skal begynne å gi lyd fra dere. Da kan dere nemmelig ta til dere rose jeg nå utdeler dere også. Inntil da så får de som allerede er flinke til å komentere bloggen ta å suge til seg all rosen. Tusen takk folkens. Dere betyr kjempe mye for meg. Super glad i dere :)

Legger bare med dette bildet som en påminnelse om at våren og sommeren står for tur. Nye årstider med nye muligheter.

Ikke så veldig glad i

På jobben i dag ble et sikkert vårtegn heftig diskutert med stor iver før morgenrapporten startet. Nemmelig trekkfuglene. De er tydeligvis kommet tilbake. Dette skaper glede i mangt et hjerte. Fuglekvitter er tydeligvis et allment likt fenomen. Det er nok ikke bare Bob Marley som liker å høre fuglene synge. For det må jo være det alle disse fuglefascinerte menneskene elsker, at kvitter høres ut som melodier. Jeg liker også å høre Bob Marley synge om three little birds. I det siste har jeg imidlertid hatt flere uheldige episoder der fugl er involvert. I denne sammenhengen vil jeg nevne hakkespetten. For dere som er så innmari glad i fugl vil jeg nevne hakkespetten med stor entusiasme. Jeg er ikke så veldig glad i denne fuglen. Den hakker nemmelig veldig høyt. Er det virkelig et fornuftig poeng med en fugl som lager så utrolig mye høy lyd? I så fall vil jeg vite det, og jeg vil vite det ganske kjapt. Argumentet bør også være meget godt. Hanne blir nemmelig veldig gretten på denne fugletypen ved navn hakkespett når hun våkner av banking en tidlig, tidlig morgen, på grensen til natt. Fugler har det rett og slett for vane å ødelegge min nattesøvn. En annen fugl jeg vil ta et alvorsord med er uglen. Uglen som i alle eventyr, og filmer blir beskrevet som den vise fugl. Hvis uglen er så utrolig smart hvorfor i huleste tier den ikke på natten da. Det er ikke nødvendig å holde alle andre våkne fordi en er våken selv. Måker er jo også egentlig ganske utrivelige fugler, vi har vel alle hatt en ”løp for livet” episode med en ildsint måke svevende etter oss. Kanskje jeg kunne likt dem om de kun hadde holdt seg til kvitring, men det tviler jeg på disse skapningene klarer. Spesielt etter alle mine nylig oppståtte fugleopplevelser. Det er jo ikke det at jeg ikke liker fugler, jeg er bare ikke så veldig glad i dem.

Hoppende glad

Denne dagen fortjener virkelig en blogg. Jeg er nemmelig hoppende glad. I natt var jeg på nattevakt og har derfor sovet lenge siden jeg om noen timer skal på jobb igjen. Da jeg skrudde på pcen og leste igjennom nyinnkomne mail fikk jeg tidenes glad nyhet. Mailen startet slik:

Første runde av opptak til 2-årig Helse- og sosialfaglige masterprogram høstsemesteret 2009, er nå gjennomført. Du er gitt tilbud om studieplass ved følgende studieprogram:1 Helsevitenskap .

Hurra hei og hopp, fyrverkeri, hoppende glede. JEG KOM INN. I det siste har jeg vært meget bekymret for at mine master planer skulle gå i vasken. Noen hvisket meg nemmelig i øret at det var stor søknad på studiet. Stor søknad eller ei, jeg kom nå i hvert fall inn. Nå har både Gunhild og Lisa fortalt meg om de lekre lesesalene til master studentene. Gleder meg virkelig til å utforske disse. Det skal bli så deilig å sette seg ned å jobbemed skolearbeid, og ikke minst skrive igjen. Jeg er glad i å skrive jeg. Fikk skikkelig blod på tann da jeg skrev bachelor oppgaven min. Nå er det bare å spare penger. Bra jeg skal jobbe i hele påsken. Dette blir så bra. Det ble ikke lenge jeg klarte å holde meg unna skolebenken. Kanskje ikke sjokkerende for dere som kjenner meg godt tenker jeg.

Så Lisa til deg vil jeg bare si, takk for samtalen den siste dagen av mitt og Trine sitt Canada besøk. Du vet å treffe spikeren på hodet. Nå er jeg bare glad, og bryr meg faktisk ingenting om hva andre sier. 20 August skal jeg gå med hodet hevet, og være stolt som en hane, over å kan kalle meg mastergrads student.

Legger med dette bildet av meg og Tove fra sykepleieavslutningen. Nå starter en ny epoke, og ingenting passer meg bedre akkurat nå.

Rå på plystring

Jeg er et ekte talent. Et virkelig stort et. Jeg og Lisa eren egen klasse innenfor denne sjangeren. Vi er rå på plystring. Mange sanger har vi også på programmet. Ingen sang er for vanskelig. Bare kom med ønske, vi plystrer ditt ønske med total innlevelse. Innlevelsen er det i hvert fall ingenting å utsette på. Bevegelser og det hele er en del av hele opptreden. Det som er litt dumt med vår plystring er at tross vårt utrolige talent, er det kun vi to som opplever det på denne måten. Jeg prøve å ta en liten soloopptreden for min kjære far her i sted, og det falt virkelig ikke i god jord. Det er jo kunst. Utorlig at så mange ikke setter pris på god og høykvalitets kunt. Kanskje det er pustepausene som blir mistolket? Eller er det de plutselige og uforberedte falske tonene? Ikke vet jeg, og jeg skjønner det heller ikke. Plystre konkuranse er jeg og Lisa kjempe flinke på. Vi vet akkurat hva den andre plystrer. Vi vinner alltid disse konkurransene. Det synes jeg virkelig ikke er merkelig i det hele tatt, fordi ingen andre enn oss selv hører hva den andre plystrer. Dette gjør jo oss til the plystre queens. Mennesker som snakker nedlatende om vår plystring verdsetter ikke gode plystrevokaler tror jeg. Ellers så er det ren sjalusi. Jeg vet nå hvordan andre store talenter som A-ha, Kurt Nilsen, Lars Saabye Christensen, og Carola har det. Når en har et talent og vet å uttrykke det, blir det alltid noen negative sjeler der ute, som viser sin sjalusi i form av negativ utstråling og uttrykking. Talenter kan rett og slett ikke holde inne med sitt talent. Slik opplever i hvert fall jeg det. Jeg er overbevist om at også Lisa gjør det. Norske talenter blir bare barnematen for meg og min plystre partner. Vi er rett og slett for gode for slike programmer. Det blir jo så forferdelig lite spennende underholdning om vi melder oss på en slik konkurranse. Vinneren vil jo bli åpenbar fra første plystre strofe. Det vil vi ikke risikere. I disse finanskrise tider vil ikke jeg være en medvirkende årsak til konkurs i norske tv selskaper.
Så neste gang min far rynker demonstrativt på nesen når jeg uttrykker mitt talent, skal jeg si han noen virkelighetens ord. Du ler nok ikke så høyt herr Tøndel den dagen jeg og Lisa fremfører Fängat av en stormvind med Carola på Svensk tv.

En god latter forlenger livet

For en stund tilbake ble jeg kalt musa av en pasient. Da jeg litt latterfult spurte etter forklaring på det noe morsomme klengenavnet fikk jeg det forklart at jeg hørtes ut som en mus når jeg lo. Det er nå derfor oppklart, jeg har tydeligvis pipestemme. Om pasienten opplevde dette som en plage vites ikke, men i såfall virket det mot sin hensikt, jeg begynte jo selvfølgelig å le noe skrekkelig. Jeg håper virkelig det ikke er så mye gjenklang i det nye sykehuset, fordi gamle murvegger går dårlig i kombinasjon med min "muse-latter". Jeg må i såfall være en høylytt mus. Selv er jeg overbevist om at jeg begynner å gjøre meg selv til medlem av en klubb som jeg selv har vært med på å sett ned på i årevis. Nemmelig damer-med-alt-for-høylytt-latter-klubben-.-no. Dette er skammelige fakta. Jeg ser for meg selv der jeg sitter med et pinlig uttrykk i ansiktet, og skotter oppgitt bort på min sidemann når en eller annen dame sprenger volumgrensene litt for mye i sosialt samvær med andre. Jeg er nå en av dem. Tenk hvordan det blir når jeg nærmer meg gjennomsnittlig aldersgruppe for denne høylytte lattergruppen. Jeg vil jo sprenge alle volumgrenser, nå som jeg allerede gjør det i en forholdsvis ung alder. Dette er en av de største bekymringene jeg har ved å bli en del tiår eldre. Gi meg hengepupper, strekkmerker og hva som er, det er jo i det minste mest irriterende for meg selv. Lattervolum er imidlertid irriterende for omverdenen også. Grunnen til at jeg kan få hengepuppper er vel den enkle årsak at jeg vil jo aldri få det. Har en ikke pupper vil en heller ikke få hengepupper. Strekkmerker har jeg jo allerede blitt vant til så det er heller ingen tragedie. Derfor er muligens disse elementene jeg valgte å illustrere min bekymring over høylytte latterbrøl ikke helt relevante, men enkelte andre enn meg vil jo ha disse bekymringene, og det vil jo da kanskje være lettere å sette seg inn i min situasjon for denne gruppen. Når jeg først er kommet i denne gruppen må jeg gjøre det beste ut av det. Jeg har også en person jeg vil verve i denne gruppen. Det er en nær slektning av meg som betyr kjempe masse for meg. Hun tror jeg har den morsomste og mest smittsomme latteren i historien. Jeg tror det er det lille gryntet som gjør det. Lattergruppen trenger slik positiv rekruttering. Det vil nemmelig ta noe av fokuset bort fra oss pipende-høylytte-latterbomber. Pipende muselatter eller ikke, jeg gir ikke opp. Jeg kommer til å kjempe til siste åndedrag. Med dette vil jeg meddele mine lesere at jeg vil fortsette å le av hjertens lyst, og nyte hvert latterfylte sekund.

Ending fairytale

Da var reisen over, og eventyret slutt for denne gang. Jeg vil takke Lisa og Erlend for et supert vertsskap. Lisa hadde snekret sammen et kjempe koselig og morsomt program for oss, så det er ikke farlig å være besøkende og turist når denne dama svinger seg rundt. Jeg må også takke Trine for å være en utrolig tålmodig og super reisepartner. Det er ikke rart du måtte sove mye etter vi kom hjem, med meg som reisefølge er det virkelig forståelig. Som dere trofaste lesere sikkert har forstått var Canada turen kjempe velykket. Det anbefales virkelig å besøke sin bestevenn som bor i Vancouver.

A tribute too Vancouver

En liten miniatyr bit av skolen til Lisa og Erlend, SFU.
Morsomme hjemmesykepleie bilder i Canada, tror jeg skal foreslå at disse bør innføres også i Norge.

Kokke-bertene. Her er det pannekake laging. Pannekakene i Canada er salte og tykke, og spises med pålegg på, nesten som salte polarbrød.
Souvernir shoppen på akvariumet var stas.

Eple dekket med sjokolade, karamell. Vi kjøpte fire slike epler, med forskjellig smak. Vi ble ikke noe kvalme etter det :P

Fornøyde sushi spisere

Nedtelling til OL, for dere som ikke vet det skal vinter OL arrangeres i Vancouver neste gang.

Da var eventyret over for denne gang..... Tusen takk for en super ferie jenter :)