Non stop

I dag leste jeg en artikkel om en gutt som aldri stopper å vokse. Utrolig hva folk kan komme ut for. I oppveksten og pubertetstiden tror jeg min far trodde jeg led av et slikt syndrom. Det innbar ikke hele kroppen, men nærmere eksakt føttene. I en periode mistenker jeg at min far hadde fått for seg at jeg hadde føtter som aldri ville stoppe og vokse. "Hanne du må ha noe å vokse i", var standard komentar ved skokjøp en periode. Når jeg tenker etter kunne dette rett og slett gitt meg en dårlig barndom. Rart ingen kalte meg pippi langstrømpe der jeg spankulerte rundt i sko med størrelse til en meget fargerik sirkusartist med rød neste og ballonger i hendene. Nå ser jeg virkelig alvoret i denne sko situasjonen. Det er rett og slett bare flaks at jeg ikke har måttet amputere begge beina på grunn av denne sko oppfatningen til min far. Jeg måtte jo knyte skolissene ekstra hardt for at disse for store skoene skulle henge på. Tenk om blodtilførselen til mine føtter hadde fått varige skader på grunn av dette, da har amputasjon rett og slett vært eneste utvei. Utrolig hvor farlig det er dette med sko, hvem kunne ha anelse om det?


Nå noen år eldre sitter jeg her da med mine føtter i størrelse 37 og mange par sko i størrelse 39. Deriblandt et par ski sko. Det er kanskje ikke så rart jeg ikke er så begeistret for å gå på ski når jeg må ha på meg sko som er to nummer for store? Til og med for meg blir det litt drygt med strømpebukse, sokker og to par ullsokker i forede skisko. For at skoene ikke skal falle av når jeg setter utfor i en lang bakke er det en nødvendighet å ha på seg alle disse fotplaggene. Nå setter jeg jo aldri utfor i lange bakker når jeg går på ski. Jeg er overbevist om at det ikke har noe med å være pysete å gjøre, men årsaken er definitivt for store sko. En skal ikke kimse med føtter, og i hvert fall ikke med sko. De fleste ulykker skjer i hjemmet vet dere.



Ultimate sko for min smak. Lilla, størrelse 37, lekre og søte.