På flyttefot

Jeg har flyttet. Fra nå av vil jeg bli å finne her.

Søndagssyssel

I går var det tid for et av årets høydepunkt, nemlig julebord med jobben. Siden man lærer så lenge man lever hadde jeg i år tatt mange smarte forhåndsregler for å sørge for en trivelig kveld samt en god søndag. Det var derfor behagelig å våkne godt utvilt og i fin form i morges. Tilfreds gikk turen først til badet i morges. Gleden over at formen var på topp var stor og jeg kastet meg ivrig rundt for å rydde opp etter at jeg og to gode kollegaer hadde hatt "ordne- seg-til-festen-vorspiel-før-vorspielt" kvelden før. Det blir en del rot av slikt, med store mengder hårspenner, sminke, kremmer og alt annet som hører med når man skal pynte seg til store begivenheter. Den store gleden over den gode formen ble imidlertid kortvarig. Ikke på grunn av at kroppen begynte å svikte, (for det har den ikke gjort) men fordi jeg greide det store mesterstykke å ødelegge et av baderomsmøblene.

Som bildet avslører var det en skapdør som det gikk litt hardt utover i morges (kremter forsiktig formiddag). Jeg skjønner enda ikke helt hva som skjedde, og hvordan jeg greide dette mesterstykket, men gjort er gjort. Jeg åpnet skapdøren kanskje litt krassere enn til vanlig og det så ut til at limet som hengslene var festet til ikke tålte denne bevegelsen.

Oppdraget i morgen eller på tirsdag blir å finne en ny dør slik at jeg får ren samvittighet igjen. Min mor er veldig god til å minne meg på å se det positive i ting. Det gikk ganske mange timer før jeg så noe positivt i denne situasjonen, men hjernecellene har jobbet hardt og har kommet frem til en positivitet med dagens klumsete atferd. Det positive er at jeg har bestemt meg for å pusse opp badet i min egen leilighet. Dette er ikke en bestemmelse som ble tatt i dag, men den har vært planlagt en stund. Siden jeg nå har knust en døren til baderomsinnredningen til "husverten" har jeg nå en gylden mulighet til å trave rundt på baderomsbutikker og suge til meg all inspirasjonen jeg finner. I bunn og grunn håper jo at jeg slipper å trave ned flere butikker i letingen av en slik dør, men jeg kan jo alltids late som jeg gjør det for positiviteten sin skyld.

Hurra for hverdagsdramatikken og alt den bringer med seg.

Juba juba

Sitter akkurat nå og ser på reprise av "Hver gang vi møtes". I dag er det Øystein Dolmen som skal hedres med nye versjoner av hans sanger. Man kan rett og slett ikke bli i dårlig humør av disse flotte sangene. Mine første minner av Knutsen og Ludvigsen var Lisas knall rosa Juba juba LP. Ser den helt tydelig for meg, knall rosa og lime grønne bokstaver. Oh herlige barndomstid og minner.

Om jeg skulle sunget en Knutsen og Ludvigsen sang i et slikt program (jajaja jeg vet jeg kan ikke synge, men sånn tenkt sett da) skulle jeg helt klart sunget "Ku i tunnelen". Digger den sangen. Jeg bruker å spille den for mitt yngste fadderbarn og derfor har jeg veldig gode assosiasjoner til denne sangen. En skikkelig merkelig og morsom sang.



Ser at videoen ble helt merkelig, men orker ikke å gjøre noe med det. Er sangen som er viktigst i denne sammenhengen.

Herlig og morsom musikk og ikke minst koselig lørdagsunderholdning.

Pstereo



Dette har vært en super helg, egentlig har det vært en super uke også. Når det kommer til uken så har den vært bra fordi jeg har tatt en del avgjørelser som jeg kjenner er helt riktige for meg. Når det kommer til helgen har det vært bra på grunn av at jeg har vært på festilvalen Pstereo. Til tross for at helgen begynte med oppstart av antibiotikakur ble Pstereo en høydare og en kjempe morsom opplevelse.





Vi begynte festivalhelgen med First aid kit. Det la vel lista får jeg si. Wow som jeg digger denne gruppa. Jeg har likt de siden Nina introduserte meg for dem, og derfor var det ekstra morro å se de live. Er jo alltid stas å se band som man kan mange av sangene til også. Tror nok dette var et av de største høydepunktene for meg.

Senere på fredag hørte vi på den Svenske bjørnestammen. Jeg må ærlig innrømmet at jeg ikke har hørt så veldig mye på dette bandet tidligere. Var vel i grunnen kun en sang som var kjent for meg. Det la imidlertid ingen demper på stemningen. Er herlig med slike band som lager så god stemning. Livlig føler jeg er et veldig beskrivende ord når det kommer til dette bandet.
Fredagskvelden ble avsluttet med Kaizers orchestra, en verdig avslutning på en fantastisk kveld. Jeg fant ut at jeg kan færre Kaizers sanger enn jeg hadde trodd på forhånd, men det får så være. De lagde god stemning de også.

Festivallørdagen ble startet med Raga rockers. Etter Raga rockers valgte vi en litt annen strategi enn kvelden før, og fant oss en perfekt sitteplass på gressplenen mellom de to største scenene på området. Vi fikk dermed med oss mye god musikk godt og strategisk plassert.

To band som var helt nye for meg og som overrasket meg veldig positivt var team me og grandaddy. Det er det som er så morsomt med slike festivaler å oppdage nye artister og band som man faller for.





Jeg dro ikke alene på festival, men det ble lite bilder av følget gitt. Her ser dere imidlertid to blide og fornøyde damer som jeg hengte meg på disse festivalkveldene. Nesten navnsøstrene Nina og Lina. Neste år har jeg bestemt at Lisa også skal bli med.

Festivallivet ble avsluttet med konsert av Mew. En kjempe flott avslutning på ei fantastisk helg. Arrangørene hadde virkelig gjort jobben sin og fått tak i mange flotte artister til festivalen. Jeg håper virkelig jeg får med meg også neste års festival for dette ga mersmak.

Kort oppsummert kan pstereo 2012 beskrives som god stemning, god musikk, heldig med været og folksomt.

Bugaheia

Det er en første gang for alt, og i går var jeg på min første tur på Bugaheia sammen med et godt knippe damer. Jeg, Trine, Valborg og Inger var de spreke damene denne kvelden. Vi brukte 55 minutter på turen oppover, noe som var godkjent i de kjente vandrernes øyne. Turen oppover var bratt og vi fikk brukt hjertepumpa skikkelig. Er herlig å bruke kroppen på denne måten og samtidig få en fin naturopplevelse.

For de mindre lokalkjente er Bugaheia en liten fjelltopp på Kyrksæterøra, Hemne kommune i Sør-Trøndelag.



To blide og svette damer på toppen av Bugaheia. Trine ble jo nesten blendet av sterk sol på dette bildet. Er jo et meget kjent problem i Trøndelag det med den sterke solen. Det regner så og si aldri på disse traktene. Er ikke rart vi er så brune og freshe som vi er.

En vakker utsikt. For de lokalkjente kan man se huset til Randolf langt der nede, der solen skinte som finest.

Vi er heldige som bor i et så flott land, med så vakker utsikt ut mot både sjø og fjell.

Selv om solen skinte var det ganske vindfullt på toppen. Noe også bildet nedenfor viser. Håret mitt er ikke spesielt vindvennlig ser jeg. Humøret skald et imidlertid ikke stå på.

Dette var noen vel anvendte timer en flott torsdagkveld. Vi brukte vel ikke mange timer på turen, nærmere bestemt 1,5 timer tror jeg. Gikk fortere nedover, til tross for at de to yngste i følget ble hengende en del etter. Man må passe på anklene sine når man går i slikt ulendt terreng vet dere. Snakketøyet fikk også kjørt seg på nedoverturen, men det skulle jo bare mangle når man har brukt så mange andre muskler på tur oppover.   

Reisebrev fra Edinburgh

Årets ferietur er herved unnagjort og det er derfor duket for en liten oppdattering av bloggen. Som overskriften tilsier gikk reisen i år til Edinburgh, med Merete som reisefølge.

Sightseeing
Når man er på byferie er sightseeing en nødvendighet. Er jo ingen vits i å besøke flotte byer om man ikke skal se seg omkring. I hvert fall ikke når det er selve målet med ferien. Vi valgte å ta en sightseeingbuss en dag. Det er en fin og enkel måte å se byer på. Bussturen kostet vel rundt 120 norske kroner og da kunne man gå av og på bussen om man ønsket det. Billetten varte i 24 timer. Hele rundturen tok ca en time og da hadde vi fått sett utsiden av de mest populære attraksjonene. Utenom dette tok vi stort sett føttene fatt, og det ble mye vandring både i new town og old town.

En av hovedattraksjonene var Edinburgh castle. Dette er en attraksjon som alle bør få med seg om de skal besøke denne byen. Vi bodde med utsikt direkte på slottet. Et virkelig staselig bygg.

For å komme seg inn i slottet betalte vi 160 norske kroner. Vel verdt pengene synes jeg. Ved inngangen av slottet var det satt opp en stor arena der den berømmelige Edinburgh Millitary tattoo går av stabelen i August. Det er en begivenhet som skal være verdt å få med seg ut i fra ulike kilder.

I følge reiseguiden fra lonely planet har Edinburgh castle spilt en stor rolle i skotsk historie både som kongelig residens og militærbase. Slottet inneholder mange militære utstillinger, flotte bygninger samt kronjuveler. En del av slottet er også dedikert som krigsminne til Skottlands tapte soldater. Både to og firbeinte soldater faktisk. På slottet fantes det nemlig en egen gravlund for soldatenes hunder. Nedenfor ser du et av de mange flotte bygningene på slottet. Valgte å ta med dette bildet da det var ganske typisk for arkitekturen både på slottet og generelt i Edinburgh.

Som sagt var det mange utstillinger på slottet. Disse var hovedsakelig krigsrelaterte, og viste både medaljer, våpen, krigsfangenes tilholdssted, rustninger og andre antrekk.

Klokken 13.00 hver dag avskytes et skudd fra den såkalte One O'clock gun fra slottet. Dette for å signalisere klokkeslettet.

Det var ikke kun det store slottet som fikk besøk av oss. Vi besøkte også Calton Hill en kjent park med et av de beste utsiktspostene over Edinburgh.

Fra Calton Hill hadde vi også god utsikt til både sjøen, byen og Holyrood park (også kalt Queens park). Et spesielt og flott landskap i hvert fall om man ser det på avstand.

Edinburgh zoo var vi også innom. Den store attraksjonen der for tiden er de nye pandaene. Vi kom litt for sent til å få billetter dit, men vi fikk se mange andre flotte dyr.

Waverly bridge, broen som går over Edinburghs togstasjon.

På bildet nedenfor får dere en liten smakebit av en handlegate i Old town. I denne gaten fant vi både en julebutikk og k1 yarns for de som er interessert i garnshopping.

Mat
Ut i fra reiseguiden vi brukte så vi at Edinburgh har et stort antall spisesteder. Frokosten spiste vi på hotellet da den var inkludert i prisen. Frokosten bestod av kornblandinger, frukt og egg av ulike slag. Man kunne også bestille både bacon, ulike pølser, ost og brød. Etter fem dager med en slik tung frokost skal jeg innrømme at brødskiven med leverpostei var god å komme hjem til. Lunsjen ble oftest spist på små lokale barer og utesteder. Her snakker vi skikkelig lunsj altså, ble ikke sulten igjen etter bare noen timer når vi inntok slike måltid som på bildet under. Til middag valgte vi å besøke internasjonale kjøkken. Både kinesisk, indisk, spansk og italiensk mat ble spist til middag under oppholdet. 

Shopping
Som mange andre byer har også Edinburgh gode shoppingmuligheter. Vi var innom flere senter som St. James, Jenners, Princess mall og primark. Siden vi bodde så sentralt var alle disse butikkene og sentrene i nærheten av hotellet. Antallet skobutikker som vi var inne på har jeg mistet tellingen over. Det ble med kun et par sko hjem til tross for iherdig shoppeinnsats. Selv om det ikke ble med så mange par sko, ble det med litt klær, suvernirer om hårpynt for min del. Hvis jeg får ånden over meg en dag kan jeg skrive et eget innlegg om hva jeg handlet på turen.    

Vær
Som dere ser ut i fra bildene var været ikke det aller beste når vi var der. Paraply og tynn regnjakke var derfor en nødvendighet. Temperaturen var ikke så aller verst så stort sett holdt man seg gode og varme med å ha en litt tynn regnjakke på. De første dagene av oppholdet var det overskyet og duskregn. Den største regnbygen åpenbarte seg i det vi akkurat satte baken ned på en sightseeing buss. Ja, vi satt under åpen himmel. Akkurat da kunne jeg virkelig ikke fatte og begripe hvorfor en med så mye ull i garderoben ikke hadde tenkt på å ta med hansker på ferieturen. Det var vel optimismen som hadde slått inn, noe som også var gjeldende da jeg pakket både shorts og bikini til denne turen. Den siste dagen av oppholdet hadde best vær, og vi kunne skimte blå himmel i det fjerne. Store deler av denne dagen var imidlertid også overskyet.

Kjekt å vite
Vi bodde i Princess street som seg hør og bør for to bondeprinsesser fra Trøndelag. Om dere vil bo sentralt i Edinburgh anbefaler jeg dere å lete etter hoteller i nærheten av denne gaten. Vi bodde midt i smørøyet noe som var veldig praktisk.

Edinburgh er en fin by å komme seg frem til fots. Jeg liker veldig godt å gå så det passet meg ypperlig. Vi valgte å kjøre med taxi når vi skulle litt utenfor bykjernen (til dyrehagen og flyplassen), men bussforbindelsene var også gode der nede.

Alt i alt kan jeg konstatere at Edinburgh er en veldig fin og koselig by med mye fint å se på. Vi var ikke av dem som trasket ned mange av attraksjonene, men om man er interessert i museum og den slags er dette en by som så absolutt er verdt et besøk. Byen inneholder mange flotte bygninger og ikke minst flotte statuer. Det er demed mye fint å hvile øynene på i denne byen.

Ny lærdom

Jeg velger å gjøre som Lisa og overse totalt at det er en halv, eller kanskje en hel evighet siden det er kommet et blogginnlegg fra denne kanten.

Den siste tiden har jeg lært veldig mye nyttig i grunnen. En av de gode lærdommene er av den tekniske arten, nærmere bestemt bilteknologi. Høres nesten ut som tatt ut av programmet "20 spørsmål," men der må jeg skuffe dere. Dette har ingen ting å gjøre med "20 spørsmål". Min oppdagelse er rett og slett den at nød blinken på bilen ikke har noe med CD-spilleren i bilen å gjøre. Dette er kanskje kunnskap som mange av dere har gått glipp av derfor syntes jeg det var viktig å dele denne nye lærdommen. Når man lærer noe så viktig er det sentralt å spre budskapet. Oppdagelsen skjedde midt rushtrafikken en fredagsettermiddag på vei hjem til ødemarken. Lisa var passasjer og jeg hadde for anledningen laget en særdeles passende CD med et godt utvalg slagere. Jeg nevner i fleng «Fångad av en stormvind», «Moonlight shadow», og ja resten sier seg vel selv, K V A L I T E T. Etter to sanger begynte jeg å ane uro. Carola bruker virkelig ikke å så mange pustepauser i sangene sine. Det er jo grader av pauser selvsagt og i sykepleieverden ville vi vel sagt at Carola hadde hatt apnea perioder på opptil 20 sekunder den dagen. For de ikke sykepleieoppdaterte menneskene der ute kan jeg forklare at det er et dårlig tegn, i hvert fall når det er gjort uten hensikt. Å reparere en CD-spiller midt i rushtrafikken kan være utfordrende. Jeg så imidlertid ikke mørkt på oppgaven og satte i gang med stort engasjement. Noen hadde vel kanskje beskrevet meg som aggressiv der og da, men da kan jeg helt benekte det og fortelle at det kalles engasjement. Strategien ble å klappe lett, eller ja det ble kanskje litt hard klapping (les: hardt slag) mot den elektriske apparaturen. Etter noen meter kom det litt beskjedent fra sidelinjen. «Øhhhm , duu Hanne. Jeg tror at du har satt på nød blinken». Selvsagt hadde jeg satt på nød blinken. Når CD-spilleren ikke virker må man ty til alle mulige muligheter for å komme frem til en god løsning på problemet. Det var helt med hensikt, og jeg hadde jo selvsagt ikke kommet borti knappen til nød blinken da jeg holdt på å klappe forsiktig på CD-spilleren. Det ble ganske fort tydelig at det gode initiativet mitt ikke hjalp noe videre når det kom til å få mindre apnea perioder på de artistene vi hadde med oss på turen. For å skape litt mindre forvirring i trafikkrysset vi holdt på å passere valgte jeg å skru av nød blinken ganske kjapt. Ingen kan imidlertid påstå at jeg er handlingslammet. «Kan det fikses? Klart det kan» sier en velkjent byggmester, jeg har bare ikke funnet ut hvordan riktig enda. Jeg er nok ikke langt unna, det er jo tross alt ikke så mange knapper å trykke på i bilen. I morgen tenker jeg at jeg setter på varmen i bakvinduet, og krysser fingrene for at Carola da begynner å synge uten pustestopp igjen.  

Krøpling

Jeg befinner meg nå i en helt uvant situasjon for meg. Jeg må prøve å holde meg mest mulig i ro, og trenger hjelpemiddel for å forflytte meg rundt i leiligheten. Ja, det er foten min som har fått seg en trøkk. Var på røntgen i går og der var heldigvis ikke brudd. Dette er altså min første og forhåpentligvis min siste arbeidsrelaterte skade. Hevelsen har gått noe ned, og foten er ikke så blå lengre, men den er stiv, til tider vond og jeg får ikke til å belaste foten helt. Hovedårsaken til at jeg ikke får belastet den helt er at den fortsatt er hoven under. Det medfører også mindre bevegelse i tærne. Jaja, dette var et like kjedelig innlegg som jeg kjeder meg med å sitte i ro. Har jo strikketøyet i nærheten, men det er ikke så morsomt å sitte i ro når man faktisk må. Jeg har med denne hendelsen lært at jeg i grunnen er en rastløs person. Håper inderlig foten er mye bedre i morgen. Satser på at ro og hvile gjør susen.



Ønsker alle en kjempe fin helg. Jeg har planer om å komme meg på jobb i morgen, så vi får se om det blir med eller uten krykker.

Barndomsminner i dagliglivet

Så lenge jeg kan huske, og sikkert siden jeg ble født har vi hatt radio på badet i mitt barndomshjem. Det har jeg alltid hatt stor glede av, og synes fortsatt det er koselig å høre på radio når jeg dusjer. Det har vist seg at også mine barndomsvenninner har verdsatt å høre musikk på badet når de har overnattet. Nina, en av mine beste venninner og som jeg har delt leilighet med i mange år nå er en av de som har ytret glede over dette med radio på badet. Gleden var overraskende stor da pappa donerte en radio til to radioløse i den store byen. Jeg var litt spent på hvor Nina ville plassere radioen. Jeg var jo ikke i tvil på hvor jeg ønsket å ha den. Det viste seg at Nina heller ikke var. «Jeg glemmer ikke hvor koselig det var å gå inn på et varmt bad med radio på om morgenen når jeg hadde overnattet til deg da vi var yngre» var reaksjonen jeg fikk fra Nina. Så der var tradisjonen adoptert på grunn av gode barndomsminner. Jeg må si det er utrolig koselig. Kanskje ikke så rart siden musikk generelt gjør meg glad. Det er også kjekt å få med seg nyhetene på morgenen. Jeg anbefaler virkelig radio på badet. Topp stemning. Radio er definitivt ikke ut.

Symptom unnskyldning

Jeg og mange kvinner med meg er fulle av unnskyldninger. Dette er noe jeg har tenkt en del på de siste dagene. Årsaken til det er at etter jeg fullførte min mastergradsutdanning har mange lurt på hvor jeg jobber og hva jeg bruker graden min til. Jeg har da tatt meg selv i å nesten synes det er flaut å si at jeg jobber på sykehus, og at jeg jobber i pleien. Hvorfor skal jeg imidlertid unnskylde meg for at jeg jobber på en plass der jeg har fast stilling, gode kollegaer og spennende arbeidsoppgaver. Blir det rett og slett aldri bra nok? Hva strekker vi oss kvinner egentlig etter og til? Jo mer jeg tenker over det jo mer kommer jeg frem til at det å jobbe der jeg jobber nå er da ikke noe jeg må unnskylde meg for. Av den grunn skal jeg heller ikke begrunne mine valg noe ytterligere. For meg er dette riktig nå, og det er helt og holdent nok.

Det er da ikke bare i jobbsammenheng jeg lider av unnskyldningssyndromt. Det gjelder også når jeg shopper. Nå er kanskje ikke jeg den største shopperen, men allikevel føler jeg at jeg alltid må begrunne kjøpene mine. Hvorfor i alle dager må jeg det om jeg har økonomi til å kjøpe det jeg trenger, eller enda bedre har lyst på. Og hvem unnskylder jeg meg mest for? Jo, meg selv.

Når jeg tenker enda dypere er jeg virkelig full av unnskyldninger. En kollega sa til meg under rapporten en dag da jeg unnskyldte meg for at jeg måtte overlate en oppgave til kveldsvaktene. «Hvorfor sier du unnskyld for det?». Jeg begynte da å tenke, ja hvorfor sier jeg unnskyld for noe som det faktisk var en god begrunnelse for at jeg ikke hadde gjort før kveldsvaktene kom. Hvorfor er jeg og flere andre kvinner så fulle av unnskyldninger for våre valg. Nei, damer dette må det bli slutt på.

Nå skal jeg forberede meg til å på jobb, noe jeg faktisk gleder meg veldig til, også skal jeg bruke tiden frem til da å strikke og tenke på de fantastisk kule Hunter støvlene jeg bestilte meg i går. Kan virkelig ikke vente til å få dem i hus.
Ha en fin dag alle sammen, og husk man trenger ikke å unnskylde seg om man har en fin dag.

Yogashow

I høst fikk Lisa overtalt meg til å delta på en yogatime ved 3t. Ja, vi er begge fortsatt aktive medlemmer, tro det den som kan. I forkant av timen må jeg innrømme at jeg var en smule skeptisk. Tror Lisa var fullstendig klar over dette selv om jeg forsøkte å ha en positiv holdning da vi snakket om det. Mine kollegaer på jobb den dagen fikk imidlertid særdeles god innsikt i skepsisen min. Jeg troppet opp på 3t i god tid og satt en stund i garderoben for å overbevise meg selv om at dette kom til å bli en bra og spennende opplevelse. Skal skrive under på at det ble en opplevelse ja, men det kommer jeg tilbake til. Etter at jeg hadde sett på klokka både en og to, ja kanskje til og med tre ganger, kom en andpusten Lisa frem til 3t klar som et egg og full av engasjement. Vi gikk inn og ble møtt av en lettkledd, slank muskelbunt av en yogainstruktør. I de aller fleste tilfeller er dette for kvinner tre positive elementer ved menn. Jeg kan imidlertid forsikre dere om at dette ikke var ment som et komplement i denne sammenhengen. Lisa hvisket til meg at dette var en vikar. Jaja pytt sann jeg var på det tidspunktet fortsatt noenlunde ved friskt mot.

Vi skjønte ganske fort at plassmangel ikke ble et stort problem på yogatimen. Trengsel var også en kraftig overdrivelse. Jeg tror vi til slutt ble seks stykker på timen. Instruktøren åpnet timen med et spørsmål jeg på forhånd hadde forutsett skulle komme. «Er det noen som ikke har vært på denne timen før?». Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å være ærlig, det kom uansett til å skinne gjennom at jeg ikke hadde vært på timen før uansett tenkte jeg. Pliktoppfyllende som jeg er strakte jeg hånden i været. Oppfølgingsspørsmålet hans var da selvsagt om jeg hadde annen erfaring med yoga. Jeg måtte også der innrømme at yogaerfaringen var heller skranten. Reaksjonen til instruktøren kan vel ikke kalles pedagogisk, men jeg skjønte etter hvert hvorfor han sa at det kanskje kunne gjøre timen litt vanskelig.

På forhånd hadde jeg jo skjønt at jeg kom til å se ut som et utdrag av en eller annen parodi og komedie. Jeg ser tittelen klart for meg: «Knerten i yogaknipe.» Om 3t tar videopptak av timene er jeg sikker på at jeg ble en av de heldige utvalgte som ble vist frem på deres julebord 2011. Prisen for årets «stokk» går herved til Hanne. Ja, dere skjønner tegninga. Det skulle vise seg at det ikke var bare meg som hadde problemer med å henge med, Til slutt satt alle seks på mattene sine og flere øyne stirret febrilsk på klokken på veggen.

Det ble tydelig at dette var en vikar utover i timen, selv for meg som debuterte min yogakarriere i denne timen ble det veldig tydelig. Instruktøren hadde tydeligvis som mål å vise frem så mange triks som overhode mulig i løpet av de minuttene han hadde til rådighet. Han hadde nok også en målsetting om å trollbinde oss med sine ferdigheter. Jeg ble ikke trollbundet for å si det sånn. Sykepleieren i meg ble imidlertid veldig bekymret for alles nakker. Det var nesten slik at jeg ikke greide å følge med på annet enn de andre deltakerne. Dette for at jeg skulle være klar for å ta i mot dem om de skulle falle og brekke ett eller annet. Hadde det vært et tre utenfor treningsstudioet hadde jeg vel gått og hentet inn noen stokker i tilfelle noen bein måtte spjelkes. På forhånd hadde jeg jo en formening om at yoga handlet om pusting og indre kjernemuskulatur. Her tok jeg tydeligvis heeeelt feil. Ut i fra denne instruktøren fikk jeg se at yoga handlet tydeligvis om å gjøre så mange triks man kan i løpet av en time. Her snakker vi om triks som, hund, krokodille i taket, stå på hodet, og å balansere hele kroppen stående på en tå. Det betyr at man må gjære triksene så fort at man egentlig ikke rekker å puste noe særlig. Pustingen måtte derfor skje litt på måfå slik at man i det hele tatt rakk det.

Jeg trenger vel kanskje ikke å si at jeg ikke har vært på noen flere timer etter dette showet. Lisa og jeg har imidlertid hatt mange morsomme samtaler om denne timen i etterkant. Den siste samtalen hadde vi for noen timer siden. Da kunne Lisa berolige meg med at hun hadde lest en artikkel om at mange yogainstruktører hadde misforstått hele opplegget, og ødela hele yogaopplevelsen ved å ta inn for mange elementer i timene. Yes!!! In your face!!!!

Men når det er sagt, jeg ble faktisk ganske støl i muskler jeg ikke viste jeg hadde de påfølgende dagene etter timen.

Ein farfar i livet

Siden jeg har vært så heldig å hatt en slik farfar kan jeg ikke annet enn å si meg helt enig med Odd Nordstoga i denne sangen.

Det enkle er ofte det beste

Det enkle er ofte det beste, og kanskje det beste? Et enkelt budskap, men desto ikke mindre viktig som jeg liker å pressisere er viktigheten av refleksbruk. Ha på dere refleks når dere er ute og går i mørket, og ha på barna deres refleks. Jeg blir så glad når jeg ser barn eller voksne som går ute i refleksvest eller har andre små reflekser på seg. Det er så mye tryggere både for de som går og de som kjører. I dag har jeg derfor gått til innkjøp av flere reflekser. Jeg trenger ikke noe fancy så valget falt på helt enkle og tradisjonelle reflekser. For noen uker siden kom også Nina hjem med en haug refleksbånd. Jeg er med andre ord godt utrustet. Har refleksvest også.

Dagens motto er med dette bruk refleks!!!!

Positive overraskelser

Nå tenkte jeg at jeg skulle slå skikkelig til og skrive et nytt blogginnlegg før det er går en måned siden forrige innlegg. Det har hendt en hel del siden forrige innlegg. Jeg har for eksempel hatt fødselsdag. 25år rundet jeg denne gangen, eller halvveis til 50 som jeg bruker å si.

Andre gledelige hendelser er at jeg har fått meg fast jobb. Kan nesten ikke tro at jeg kan skrive det, men kontrakten er signert så det er faktisk en realitet. Det er utrolig deilig å vite at snart har jeg en fast stilling å gå til, og dermed en mer stabil økonomi. Er veldig slitsomt å leve av vakter fra uke til uke og måned til måned. Nå kan jeg jo faktisk legge litt planer fremover også.

En annen ting som er utrolig deilig er at jeg er ferdig med min mastergrad. Det er virkelig helt fantastisk å ha fri når man ikke er på jobb. Endelig kom dagen altså. Var noen gang i tvil på om den skulle komme, men nå er den altså kommet og jeg kan stolt meddele at jeg har en mastergrad. Dagen ble feiret med ost, kjeks og vin i godt selskap. Tar en ny feiring med mamma og pappa i kveld, biff står på menyen.


Så Hanne har det ikke så aller verst for tiden. I skrivende stund sitter jeg godt tilbakelent i en stol og med strikketøyet i fanget. Endelig har jeg helt fri, og jeg nyter det.

Tiden flyr

Jajaja, jeg vet, jeg vet. Tiden flyr i godt selskap vet dere. Jeg vet ikke helt hva som skjer, men dagene ser ut til å bare gå fortere og fortere uten at jeg de helt store hendelsene forekommer. Det skjer jo ting og tang, det gjør det jo, men når jeg skal skrive om det i bloggen er det som om jeg ikke har gjort noe på en hel måned. Jeg får bare velge ut noe av det jeg har gjort siden sist også får dere ta til takke med det tenker jeg ;)

Med stor entusiasme tok jeg til og med et bilde for en tid tilbake, kun med tanke på å blogge om det. Da kan jeg jo rett og slett ikke la det ligge på I (iphonene min) ubrukt. For noen helger tilbake var jeg på Thanksgiving fest hos Lisa og Erlend. Det var en kjempe koselig aften med masse trivelig folk og fantastisk mat. Erlend disket virkelig opp med en utrolig velsmakende kalkun med tilbehør.
Får dere ikke vann i munnen av dette bildet så vet ikke jeg. Dette var virkelig snadder. Legg merke til linselusen av arten verdens mest perfekte servietter for anledningen. Man må jo være gjennomført ut til tåspissene når man feirer Canadisk thanksgiving. Kjenner jeg blir mett bare av å se på bildet av all den gode maten. Kjenner samtidig at jeg også angrer bittelitt på at jeg sa ja til yoga halv åtte i kveld. Neeeeida, positivitet Hanne, DET er viktig. Yoga blir helt garantert super duper flott. Har da INGEN betydning at jeg er trøtt som en duppe og stiv som en stokk.

Sånn ellers er det også blitt høst der jeg befinner meg. Det kjenner jeg ved at jeg blir kaldere og kaldere på både hender og føtter. Heldigvis er jeg blitt veldig flink på å finne ut lure metoder for å stjele til meg litt varme på. Et triks jeg kan dele med dere er å smug låne kollegaers kaffekopper, eventuelt tekopper, til å varme hendene sine. Jeg blir jo helt shaky og hyper om jeg drikker kaffe så derfor må jeg jo låne andres sine kopper. Kjempe synd for kaffe er nammis. Trikset i forhold til oppvarming av hender er imidlertid å ha snikende, men bestemte bevegelser. Da ser ikke koppens eier det (med en gang i hvert fall) at koppen har byttet plass på bordet. Det er imidlertid viktig å ta til seg varmen fort, for plutselig er man oppdaget og da tar de "frekkeste" tilbake koppene sine. Det siste punktet har jeg litt igjen å jobbe med. Kroppen min er virkelig ikke god til å varme seg fort. Kulde derimot suger jeg til meg som en parabol. Nå må jeg stoppe å snakke om all denne kulden før jeg fryser fast til sofaen og ikke kommer meg på yoga.

Vips er jeg tilbake igjen, og da håper jeg at jeg kan fortelle dere noe som gledet meg VELDIG i går når jeg fikk vite det. Noen av dere vet det jo, mens dere andre får vente i spenning.

Siden sist

Nå har jeg fått ganske klar beskjed om at det er over en måned siden jeg blogget sist, og at det dermed er på høy tid å gi fra meg et livstegn. Det er vel litt slik at tiden går uten at man selv føler at det har skjedd nok til å kunne skrive blogginnlegg om det. I hvert fall føler jeg det slik av og til. Når jeg imidlertid tenker etter har det faktisk skjedd en del den siste måneden.

Mye av tiden har jeg tilbringt på jobb. Det er ganske deilig å begynne å jobbe igjen. Er da ingen sak når man har gode kollegaer.

Jeg og Lisa har også gått til det skrittet at vi har meldt oss inn i 3t. Det er ikke dårlig. Vi var faktisk å trente i dag også. Før treningen var vi på loppemarked. Ganske koselig i grunnen. Jeg kjøpte ikke noe, men det er morsomt å gå å se. Fant et retro servise jeg kunne tenkt meg, men fornuften seiret gitt. Var imponert over hvor mye folk som var på loppis, men jeg må vel venne meg til at jeg bor faktisk i en by nå og ikke på bygda.

Det aller største som har skjedd siden sist er imidlertid at jeg har levert masteroppgaven min. Det er herlig å taste disse ordene kjenner jeg. Har jo igjen muntlig, men jeg er et stort steg nærmere å være ferdig.

Er helt merkelig å se navnet sitt på en bok. Må innrømme det er litt stas. Den flotte orkideen på bildet fikk jeg i ferdig-med-master-gave fra snille Merete. Så utrolig koselig altså. Hun var forresten på besøk i går. Vi fant ut at det var skammelig lenge siden vi hadde møttes, men det føltes som det var bare dager siden vi så hverandre sist. Slike venner må man passe godt på.

Jeg har også kjøpt meg iPhone. Bildene er tatt med den, og jeg ELSKER den. Det beste kjøpet jeg har gjort på lenge. En utrolig morsom og fantastisk duppedings rett og slett.

Familiefeiring av en stor dag.

Denne helgen har gått med til familiesammenkomster. På fredag var vi til Buggiz og møtte kjempe trivelige slektninger som vi desverre treffer alt for sjelden. En veldig hyggelig kveld med god mat, vin og mengder med oppdatteringer. Vi trenger vel ikke pressisere dette nærmere, eller hva Buggis?


På lørdag var det duket for feiring av bestefars 85-års dag. Vi er ikke så stor familie, men er sjelden vi er samlet alle sammen. Av den grunn ble det også tatt en del familiebilder. Veldig koselig å ha i ettertid selv om jubilanten selv gikk av med seieren som den mest fotogene. Synes det er dårlig gjort at slike ting ikke kan gå i arv, men ut i fra bildene som ble tatt ser det ut til at ingen har arvet bestefars "fotogener."




Øverst: Far, barn med ektefeller og barnebarn.
Nederst: The Tøndels og jubilanten.

Bestefar og Klara med barn.

Det ble i hvert fall en koselig bursdag. Tror også jubilanten var fornøyd med feiringen.

Ordene som sakte, men sikkert kommer tilbake

Dette innlegget dedikerer jeg til alle som har gått bort, sårede, pårørende, venner og bekjente. Politi, ambulanse, brann, sykehuspersonell, røde kors, de som har drevet med søk etter savnede, politikkere. Til ALLE berørte av de fryktelige terrorhandlingene i Oslo og på Utøya.

Jeg føler nå behov for å skrive. Ordene har ikke kommet til meg før nå, men nå er tiden inne.

Sakte men sikkert synker det inn, og sakte men sikkert kommer ordene tilbake. En verden, et land, og enkeltindivider er i dyp sorg over det som har hendt. Mitt/vårt lille land som har vist seg og ikke være så lite de siste dagene. Omsorg, nærhet, demokrati, støtte og samhold er noen av ordene jeg opplever som mest beskrivende i forhold til Norges reaksjon på de fryktelige handlingene som har rystet landet vårt. En Tysk avis ser også ut til å oppleve det på samme måte som meg.

"Even in their deepest sorrow the norwegians don't get hysterical. They resist the hate. They are sad to the deepest thread of their souls.They cry in dignity. But nobody swears to take revenge.Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country."

Jeg er uendelig stolt av å være Norsk. Jeg er også uendelig stolt av å leve i et land med en så sterk leder som Jens Stolteberg. Slik han har håndtert denne situasjonen er både imponerende
og rørende. Det samme er også AUFs leder Eskil Pedersen, Kongefamilien, Oslos ordfører Fabian Stang, og mange andre av landets politikkere håndtering av situasjonen.

Det er blitt sagt så mye fint av så mange, og jeg opplever at mye av det jeg tenker er blitt sagt. Jeg vil derfor sitere noe av de fine ordene som har kommet frem i denne vanskelige situasjonen.

"Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk" Jens Stoltenberg

"Vi skal sammen straffe morderen. Vår straff skal være mere raushet, mere toleranse og mere demokrati." Fabian Stang

Vi skal ikke krige, krig løser ingen ting. Vi skal stå sammen mot ondskapen, og seire over den. Norge må fortsette å stå for sunne holdninger om demokrati og samhold. Jeg skal i hvert fall fortsette å tro på det. Vi kan ikke slutte og bry oss om hverandre, vi må stå sammen og hjelpe hverandre igjennom sorgen, og de utfordringer vi vil møte i etterkant av denne tragedien. Sammen er vi sterkere. Mange har mistet en klippe i livet. Som innbygger i et lite land har vi derfor ansvar for at disse menneskene finner andre klipper å stå på.

Jeg vil poste en nydelig sang fremført på rosetoget i Oslo. Denne fremføringen gleder meg og betyr ekstra mye for meg både fordi den er nydelig fremført, men også fordi pianisten er i familige med noen som jeg er veldig glad i.



Jeg sitter og kjenner på følelsen av at det er så lite jeg kan gjøre. Jeg vil så gjerne bidra, men det er ikke alltid lite lett å vite hvordan man skal bidra. Et bidrag jeg imidlertid nå skal gjøre er å donere noen små kroner til Utøyas venner for å vise min støtte. Det er ikke mye, men jeg føler det er det minste jeg kan gjøre. Om du vil gjøre det samme finner du alle opplysninger HER. Et annet bidrag er å fortsette og ha tro på demokratiet, og vise medmenneskelighet og nestekjærlighet for de rundt oss.

Mine tanker går til alle de berørte.

Min oppfordring til dere der ute er og si til deres nære og kjære at dere er glad i dem. Som vi så smertelig har fått erfare vet man aldri når man mister sjansen til å si disse ordene til de som betyr mye for oss.

"Glad i dere".

Ordløs

Bilder sier mer enn ord på slike sorgtunge dager. Jeg lar de tale for seg selv sammen med Maria Menas versjon av sangen "mitt lille land", jeg er nemlig tom for ord i denne stunden.



Heldigvis er ikke alle tomme for ord. En ung, klok kvinne uttalte dette: "Om en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen".

Hjemkomsten

I går satt jeg og slappet av foran tven. Da kom et lite innslag opp som gjorde at jeg kom til å tenke på verdens besteste Lisa, som kommer hjem fra Canada om få dager. Jeg kan ikke få sagt nok hvor jeg gleder meg til Lisa kommer hjem. Grunnen til at jeg begynte å tenke på Lisa i går var at de sendte et klipp fra filmen Gazas tårer av Vibeke Løkkeberg. Det høres kanskje veldig trist ut å tenke på bestevennen sin når man hører om krigsfilmer på tven, men krig og kvinner i krig er noe Lisa har engasjert seg veldig for. Da jeg så filmklippet ble jeg så utrolig stolt av å ha en bestevennine som engasjerer seg for dette, og som ønsker å jobbe rettet mot slike utfordringer og spørsmål. Jeg tror klippet nedenfor sier flere ord enn jeg greier å formulere i dette innlegget.



Er det ikke hjerteskjærende! Det er spesielt en kommentar som har brent seg fast i hjernen min: "Jeg skulle ønske... jeg hadde dødd sammen med dem". Tenk at vi er en del av en verden der barn ønsker å dø fremfor å leve på grunn av at voksne gjør dem vondt. Det blir så feil i hodet mitt dette. Jeg kjenner jeg kommer til kort når det gjelder ordforrådet. Man trenger vel ikke en krig for at man skal se at barn kan ha det vondt. Det er jo mange små og store "kriger" der ute i verden både i familier, samfunn og land. Derfor er det så bra at mennesker engasjerer seg i krigsspørsmål både på store og små plan. Jeg personlig kommer nok til å holde meg på de små plan, men jeg er utrolig stolt av Lisa som engasjerer seg på litt større plan.

Gleder meg til du kommer hjem Lisamor slik at vi kan ha både serriøse og minder serriøse diskusjoner igjen, uten å ha et hav og en dataskjerm mellom oss.