Tiden flyr

Jajaja, jeg vet, jeg vet. Tiden flyr i godt selskap vet dere. Jeg vet ikke helt hva som skjer, men dagene ser ut til å bare gå fortere og fortere uten at jeg de helt store hendelsene forekommer. Det skjer jo ting og tang, det gjør det jo, men når jeg skal skrive om det i bloggen er det som om jeg ikke har gjort noe på en hel måned. Jeg får bare velge ut noe av det jeg har gjort siden sist også får dere ta til takke med det tenker jeg ;)

Med stor entusiasme tok jeg til og med et bilde for en tid tilbake, kun med tanke på å blogge om det. Da kan jeg jo rett og slett ikke la det ligge på I (iphonene min) ubrukt. For noen helger tilbake var jeg på Thanksgiving fest hos Lisa og Erlend. Det var en kjempe koselig aften med masse trivelig folk og fantastisk mat. Erlend disket virkelig opp med en utrolig velsmakende kalkun med tilbehør.
Får dere ikke vann i munnen av dette bildet så vet ikke jeg. Dette var virkelig snadder. Legg merke til linselusen av arten verdens mest perfekte servietter for anledningen. Man må jo være gjennomført ut til tåspissene når man feirer Canadisk thanksgiving. Kjenner jeg blir mett bare av å se på bildet av all den gode maten. Kjenner samtidig at jeg også angrer bittelitt på at jeg sa ja til yoga halv åtte i kveld. Neeeeida, positivitet Hanne, DET er viktig. Yoga blir helt garantert super duper flott. Har da INGEN betydning at jeg er trøtt som en duppe og stiv som en stokk.

Sånn ellers er det også blitt høst der jeg befinner meg. Det kjenner jeg ved at jeg blir kaldere og kaldere på både hender og føtter. Heldigvis er jeg blitt veldig flink på å finne ut lure metoder for å stjele til meg litt varme på. Et triks jeg kan dele med dere er å smug låne kollegaers kaffekopper, eventuelt tekopper, til å varme hendene sine. Jeg blir jo helt shaky og hyper om jeg drikker kaffe så derfor må jeg jo låne andres sine kopper. Kjempe synd for kaffe er nammis. Trikset i forhold til oppvarming av hender er imidlertid å ha snikende, men bestemte bevegelser. Da ser ikke koppens eier det (med en gang i hvert fall) at koppen har byttet plass på bordet. Det er imidlertid viktig å ta til seg varmen fort, for plutselig er man oppdaget og da tar de "frekkeste" tilbake koppene sine. Det siste punktet har jeg litt igjen å jobbe med. Kroppen min er virkelig ikke god til å varme seg fort. Kulde derimot suger jeg til meg som en parabol. Nå må jeg stoppe å snakke om all denne kulden før jeg fryser fast til sofaen og ikke kommer meg på yoga.

Vips er jeg tilbake igjen, og da håper jeg at jeg kan fortelle dere noe som gledet meg VELDIG i går når jeg fikk vite det. Noen av dere vet det jo, mens dere andre får vente i spenning.

Siden sist

Nå har jeg fått ganske klar beskjed om at det er over en måned siden jeg blogget sist, og at det dermed er på høy tid å gi fra meg et livstegn. Det er vel litt slik at tiden går uten at man selv føler at det har skjedd nok til å kunne skrive blogginnlegg om det. I hvert fall føler jeg det slik av og til. Når jeg imidlertid tenker etter har det faktisk skjedd en del den siste måneden.

Mye av tiden har jeg tilbringt på jobb. Det er ganske deilig å begynne å jobbe igjen. Er da ingen sak når man har gode kollegaer.

Jeg og Lisa har også gått til det skrittet at vi har meldt oss inn i 3t. Det er ikke dårlig. Vi var faktisk å trente i dag også. Før treningen var vi på loppemarked. Ganske koselig i grunnen. Jeg kjøpte ikke noe, men det er morsomt å gå å se. Fant et retro servise jeg kunne tenkt meg, men fornuften seiret gitt. Var imponert over hvor mye folk som var på loppis, men jeg må vel venne meg til at jeg bor faktisk i en by nå og ikke på bygda.

Det aller største som har skjedd siden sist er imidlertid at jeg har levert masteroppgaven min. Det er herlig å taste disse ordene kjenner jeg. Har jo igjen muntlig, men jeg er et stort steg nærmere å være ferdig.

Er helt merkelig å se navnet sitt på en bok. Må innrømme det er litt stas. Den flotte orkideen på bildet fikk jeg i ferdig-med-master-gave fra snille Merete. Så utrolig koselig altså. Hun var forresten på besøk i går. Vi fant ut at det var skammelig lenge siden vi hadde møttes, men det føltes som det var bare dager siden vi så hverandre sist. Slike venner må man passe godt på.

Jeg har også kjøpt meg iPhone. Bildene er tatt med den, og jeg ELSKER den. Det beste kjøpet jeg har gjort på lenge. En utrolig morsom og fantastisk duppedings rett og slett.

Familiefeiring av en stor dag.

Denne helgen har gått med til familiesammenkomster. På fredag var vi til Buggiz og møtte kjempe trivelige slektninger som vi desverre treffer alt for sjelden. En veldig hyggelig kveld med god mat, vin og mengder med oppdatteringer. Vi trenger vel ikke pressisere dette nærmere, eller hva Buggis?


På lørdag var det duket for feiring av bestefars 85-års dag. Vi er ikke så stor familie, men er sjelden vi er samlet alle sammen. Av den grunn ble det også tatt en del familiebilder. Veldig koselig å ha i ettertid selv om jubilanten selv gikk av med seieren som den mest fotogene. Synes det er dårlig gjort at slike ting ikke kan gå i arv, men ut i fra bildene som ble tatt ser det ut til at ingen har arvet bestefars "fotogener."




Øverst: Far, barn med ektefeller og barnebarn.
Nederst: The Tøndels og jubilanten.

Bestefar og Klara med barn.

Det ble i hvert fall en koselig bursdag. Tror også jubilanten var fornøyd med feiringen.

Ordene som sakte, men sikkert kommer tilbake

Dette innlegget dedikerer jeg til alle som har gått bort, sårede, pårørende, venner og bekjente. Politi, ambulanse, brann, sykehuspersonell, røde kors, de som har drevet med søk etter savnede, politikkere. Til ALLE berørte av de fryktelige terrorhandlingene i Oslo og på Utøya.

Jeg føler nå behov for å skrive. Ordene har ikke kommet til meg før nå, men nå er tiden inne.

Sakte men sikkert synker det inn, og sakte men sikkert kommer ordene tilbake. En verden, et land, og enkeltindivider er i dyp sorg over det som har hendt. Mitt/vårt lille land som har vist seg og ikke være så lite de siste dagene. Omsorg, nærhet, demokrati, støtte og samhold er noen av ordene jeg opplever som mest beskrivende i forhold til Norges reaksjon på de fryktelige handlingene som har rystet landet vårt. En Tysk avis ser også ut til å oppleve det på samme måte som meg.

"Even in their deepest sorrow the norwegians don't get hysterical. They resist the hate. They are sad to the deepest thread of their souls.They cry in dignity. But nobody swears to take revenge.Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country."

Jeg er uendelig stolt av å være Norsk. Jeg er også uendelig stolt av å leve i et land med en så sterk leder som Jens Stolteberg. Slik han har håndtert denne situasjonen er både imponerende
og rørende. Det samme er også AUFs leder Eskil Pedersen, Kongefamilien, Oslos ordfører Fabian Stang, og mange andre av landets politikkere håndtering av situasjonen.

Det er blitt sagt så mye fint av så mange, og jeg opplever at mye av det jeg tenker er blitt sagt. Jeg vil derfor sitere noe av de fine ordene som har kommet frem i denne vanskelige situasjonen.

"Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk" Jens Stoltenberg

"Vi skal sammen straffe morderen. Vår straff skal være mere raushet, mere toleranse og mere demokrati." Fabian Stang

Vi skal ikke krige, krig løser ingen ting. Vi skal stå sammen mot ondskapen, og seire over den. Norge må fortsette å stå for sunne holdninger om demokrati og samhold. Jeg skal i hvert fall fortsette å tro på det. Vi kan ikke slutte og bry oss om hverandre, vi må stå sammen og hjelpe hverandre igjennom sorgen, og de utfordringer vi vil møte i etterkant av denne tragedien. Sammen er vi sterkere. Mange har mistet en klippe i livet. Som innbygger i et lite land har vi derfor ansvar for at disse menneskene finner andre klipper å stå på.

Jeg vil poste en nydelig sang fremført på rosetoget i Oslo. Denne fremføringen gleder meg og betyr ekstra mye for meg både fordi den er nydelig fremført, men også fordi pianisten er i familige med noen som jeg er veldig glad i.



Jeg sitter og kjenner på følelsen av at det er så lite jeg kan gjøre. Jeg vil så gjerne bidra, men det er ikke alltid lite lett å vite hvordan man skal bidra. Et bidrag jeg imidlertid nå skal gjøre er å donere noen små kroner til Utøyas venner for å vise min støtte. Det er ikke mye, men jeg føler det er det minste jeg kan gjøre. Om du vil gjøre det samme finner du alle opplysninger HER. Et annet bidrag er å fortsette og ha tro på demokratiet, og vise medmenneskelighet og nestekjærlighet for de rundt oss.

Mine tanker går til alle de berørte.

Min oppfordring til dere der ute er og si til deres nære og kjære at dere er glad i dem. Som vi så smertelig har fått erfare vet man aldri når man mister sjansen til å si disse ordene til de som betyr mye for oss.

"Glad i dere".

Ordløs

Bilder sier mer enn ord på slike sorgtunge dager. Jeg lar de tale for seg selv sammen med Maria Menas versjon av sangen "mitt lille land", jeg er nemlig tom for ord i denne stunden.



Heldigvis er ikke alle tomme for ord. En ung, klok kvinne uttalte dette: "Om en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen".

Hjemkomsten

I går satt jeg og slappet av foran tven. Da kom et lite innslag opp som gjorde at jeg kom til å tenke på verdens besteste Lisa, som kommer hjem fra Canada om få dager. Jeg kan ikke få sagt nok hvor jeg gleder meg til Lisa kommer hjem. Grunnen til at jeg begynte å tenke på Lisa i går var at de sendte et klipp fra filmen Gazas tårer av Vibeke Løkkeberg. Det høres kanskje veldig trist ut å tenke på bestevennen sin når man hører om krigsfilmer på tven, men krig og kvinner i krig er noe Lisa har engasjert seg veldig for. Da jeg så filmklippet ble jeg så utrolig stolt av å ha en bestevennine som engasjerer seg for dette, og som ønsker å jobbe rettet mot slike utfordringer og spørsmål. Jeg tror klippet nedenfor sier flere ord enn jeg greier å formulere i dette innlegget.



Er det ikke hjerteskjærende! Det er spesielt en kommentar som har brent seg fast i hjernen min: "Jeg skulle ønske... jeg hadde dødd sammen med dem". Tenk at vi er en del av en verden der barn ønsker å dø fremfor å leve på grunn av at voksne gjør dem vondt. Det blir så feil i hodet mitt dette. Jeg kjenner jeg kommer til kort når det gjelder ordforrådet. Man trenger vel ikke en krig for at man skal se at barn kan ha det vondt. Det er jo mange små og store "kriger" der ute i verden både i familier, samfunn og land. Derfor er det så bra at mennesker engasjerer seg i krigsspørsmål både på store og små plan. Jeg personlig kommer nok til å holde meg på de små plan, men jeg er utrolig stolt av Lisa som engasjerer seg på litt større plan.

Gleder meg til du kommer hjem Lisamor slik at vi kan ha både serriøse og minder serriøse diskusjoner igjen, uten å ha et hav og en dataskjerm mellom oss.

En etter en

Two down, four to go. Nå går det unna. En etter en blir ferdige med masteroppgaven. Nå har to i mastergjengen hatt muntlig framføring, og neste uke skal den tredje i ilden. Det er skikkelig vemodig at en etter en forsvinner. Det er derfor jeg har utsatt dette blogginnlegget. Trist å bli spredd for alle vinder på den måten. En epoke er snart over. Nå skal det jo sies at kontakten skal definitivt beholdes, men det blir skikkelig rart og ikke skal se hverandre hver dag, eller kanskje ikke snakke med hverandre hver uke en gang.

I all vemodigheten er det vel bare å brette opp hendene og gå noen skritt nærmere målet. Hadde det ikke vært for den flotte mastergjengen hadde jeg nok stått på stedet hvil, men nå skal jeg gå. Eller kanskje løpe? Løpe frem til mål høres bra ut.

Det er ikke adjø, men på gjensyn. Glad i dere jenter, dere er virkelig en fargerik og flott gjeng.

Enebolig

Inspirert av Margrethe må jo også jeg vise frem mitt lille hjem. Det ser nesten ut til at jeg har flyttet inn for godt, men satser på at dagens 11 timers innsats (hittil, blir vel mer) gir lønn for strevet.

Siden forrige gang jeg viste frem boligen, har det tilkommet x-antall post-its. De er stadig i bevegelse, og jeg har nettopp hatt en opprensking av dem når bildet ble tatt. Det er også tilkommet mange nye utskrifter. Jeg måtte virkelig ha ryddet før jeg tok bildet, men det er vel en grunn til at nabopulten ikke er blitt foreviget. Ja, man utvider boligen når naboen har levert sin masteroppgave.

og ja, jeg har gått for et lilla tema.

Don't Need The Sun To Shine (To Make Me Smile)

Tenkte jeg skulle dele denne gode gamle sangen med dere. Passer bra det i dag når regnet pøser ned. Dette er virkelig en "gladsang" som i hvert fall får opp humøret mitt. Får jo nesten sommerstemning.

Ikke glem at man trenger ikke solen for å smile :D

Lisa du husker denne?

Så feil kan man ta

I lengre tid har vi i Persauneveien forundret oss, og til dels irritert oss over en brakende lyd. Denne lyden har oppstått i tide og utid, uten noe som helst form for forvarsel eller forklaring på hvor den kommer fra. Mange mulige forklaringer er blitt presentert i søken etter lydens kjerne. Jeg skal ærlig innrømme at de som bor nedenunder oss har fått mang en beskyldning rettet mot seg. Personlig satt jeg min litt til tvspill, mens Nina mente lyden måtte komme av en varmeovn. Jeg krysset fingre og tær for at Nina sin teori var usann i redsel for at hele huset skulle eksplodere som følge av en ilter varmeovn.

Til tider har også fristelsen vært stor for å gå og konfrontere våre naboer med våre antakelser. Forundret har vi sett på hverandre og ledd når denne lyden har dukket opp. Jeg kan ikke si at nysgjerrigheten har minket ettersom tiden har gått heller. I det siste har jeg imidlertid innfunnet meg med at vi trolig aldri ville finne ut hvor denne lyden kom i fra. Gleden og overraskelsen var derfor stor i går da Nina kunne fortelle at hun hadde funnet ut hvor lyden kom fra. Jeg kjente nesten at hjertet gjorde et hopp av glede. Jeg har vist vært enda mer nysgjerrig enn jeg trudde og hadde håpet på.

For noen dager siden møtte Nina noen andre som bor i nabolaget. Hun fikk da spørsmål om hun hadde hørt noe til sprengningsarbeidet i forbindelse med vei og tunell byggingen i området. Litt etter litt gikk det opp et lys for Nina. Det var jo det vi hadde hørt. Det var ikke tv-spill, utagerende seksuelle aktiviteter eller en varmeovn vi hadde hørt. Dere kan tro vi fikk oss en real latter. Dette har jo vært et av vårens store mysterier på Persaune.

Ja, så feil kan man ta. Gjett om vi er glade over at vi ikke tok på oss strengstemmen og gikk ned til naboen en tur da.