Elektronisk konspirasjon

I skrivende stund er jeg mildt sagt forbannet. Når jeg omsider får publisert dette innlegget, eller rettere sagt hvis jeg noen gang får publisert dette innlegget er jeg forhåpentligvis i en litt mer ballansert sinn stemning. Grunnen til denne oppståtte aggresjonen er at alt teknisk utstyr har bestemt seg for å være mot meg. Jeg begynner å nesten å tro på forbannelser. De siste årene har jeg måttet skiftet PC-er på grunn av havarerte harddisker, og dermed har jeg god erfaring med å miste alt av musikk, bilder ect. I det siste året har det imidlertid toppet seg. Internett har det siste året vært et fremmedord på grunn av manglende tilgang i lange perioder. Det har ikke vært en uke det siste året der jeg har hatt tilgang på Internett hele uken. For en Internett slave som meg er jo det rett og slett en skandale. Jeg tror det rett og slett må være forut bestemt at jeg ikke skal ha tilgang til å tilegne meg informasjon fra Internettverden. Det har jeg fått nok et bevis på i pinsehelgen. Jeg satt der glad og fornøyd midt i min daglige surfe runde på Internett da det plutselig logget seg helt av. Dette er jo helt vanlig til å være meg, det som imidlertid var uvanlig var at det skjedde i Hemne. Her bruker Internettet å være stabilt, og uten problemer. Dette måtte jo skje den helgen jeg var helt mutters alene og ikke hadde noen med noe mer teknisk innsikt enn meg til å se på problemet. Ikke nok med dette er ikke tv tilgangen helt optimal heller. Enkelte ganger bestemmer nemmelig Viasat seg for å skru seg av. Det hadde jo vært helt i orden det, vi blir jo ale slitne av å være i full aktivitet over lengre tid. Det som er bekymringsverdig er at Viasat ikke har noe system når han bestemmer seg for å slå seg av, det kan skje kort tid etter at tv-en er påslått eller etter en stund. Hadde det bare vært enkelt å skru på Viasat igjen. Det er det altså ikke. Det blir ikke bedre av å denge fjernkontrollen i et bord heller. Når det kommer til Internett har frustrasjonen nådd uante høyder. For allmennheten er dette kanskje bra, for det er en utrolig effektiv måte å få ut sinne på. Tastaturet er kanskje ikke så fornøyd, men siden jeg er overbevist om at tastaturet er med på konspirasjonen får det bare være. Er man med på leken får man tåle steken. Så til mine lesere blir det spennende å se om dere noen gang får se dette innlegget. Om dere gjør det er det et godt tegn.

Pinse

I dag har jeg feiret pinse. En skikkelig feiring sådan, med bål og grilling. Været har vært fantastisk i dag, og det ble i meste laget soling for meg. Jeg får ta det litt roligere i morgen med solingen om det fine været fortsetter, noe jeg krysser alle fingre for.

Gutta-boys som griller

Luringen med vannballong. Vannballongene fikk hans mor smertelig erfare at var med som et element av pinsefeiringen.

Dammen til høyre i bildet frembringer sankt hans feiring minner fra barndommen. Hvem faller ned i den i år?

En koselig avsalutning på en fantastisk fin dag.

Håper alle dere der ute har hatt en like fin pinse som meg.

Trøtt, trøttere, trøttest

Jeg ser på klokken, og den har akkurat rundet halv ett på natten. Det virker uendelig for øyeblikket, og da mener jeg at det virker uendelig ut at klokken blir kvart over syv på morgenen. Det er jo ikke det at det er så grusomt å være på jobb på natten, det er faktisk gasnke ok. Spesielt nå når vi jobber i så trivelige omgivelser. Problemet i natt er at jeg kjenner det på kroppen at jeg kommer til å bli ufattelig trett. Det ble nok ikke nok søvn i forkant av denne nattevakten. I går kveld var det nemmelig gravøl på B10. Vi tok avskjed med det gamle bygget, og feiret at vi nå har flyttet inn i et flunkende nytt, og etter min mening fantastisk fint bygg. Det var en herlig gjeng som var samlet, og det ble en kjempe fin avslutning på en epoke. Jeg får blogge mer om gravølet senere. Ha en fortreffelig natt da dere, så håper jeg at jeg ikke blir så trett som jeg frykter.

Legger med et bilde av B10s nye arbeidsplass.

Stolt ikke neglespisende

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke føler meg like fresh. Disse dagene er så å si alle andre penere kledd enn meg, selv de med nedsunkede joggebukser, og store collegegensere. Gule boblejakker er til og med flott på andre slike dager. Det jeg da har funnet ut er at det hjelper å finne positive ting ved seg selv. Det er jo selvsagt vanskelig på slike dager, men en må bare dra frem gode argumenter i sin egen favør. I dag ble jeg helt imponert over meg selv. Jeg kom nemmelig på en veldig positiv ting ved meg selv. Utrolig hvor jeg imponerte meg selv. Jeg biter ikke negler. Er ikke det fantastisk og utrolig positivt så vet ikke jeg. Tenk hvor en sykdoms forebygging dette er. Det er faktisk ganske mange såkalte ”basselusker” under neglene. All honnør til den personen som lagde benevnelsen basselusker på bakterier altså, men jeg tror ikke det er noe mer forklarende enn bakterier rett og slett. Formålet med ordet må være å skape humor rundt noe som kan være ganske så ufyselig. Jaja, nok tutring om det, det var vel negler som var formålet med denne bloggen. Det skjærer i ørene mine når noen biter negler. For en forferdelig lyd. Enkelte reagerer på negler på tavle eller gaffel som skraper mot en tallerken, jeg reagerer altså på negle spising. Flaks for meg at jeg er så bra konstruert at jeg ikke biter på neglene. Når vi snakker om å knaske på ufyselige ting, eller kroppsdeler må jeg bare i forbifarten nevne yndlings knaskeriet fra barnehage tiden min. Det beste vi visste da vi var små i min barnehage en periode var nemmelig å spise lypsyl. Mamma ble forferdet over denne opplysningen da jeg fortalte henne at vi lurte foreldrene våre til å kjøpe lypsyl med jordbærsmak da vi gikk i barnehagen, slik at vi kunne spise dem. Utrolig nok spiste vi lypsyl. En får velge å se positivt på det, jeg spise i hvert fall ikke neglene mine.
Som avdeling for fordøyelses og leversykdommers smittevern kontakt må jeg bare få sagt at: Nei det er ikke mine negler på bildet. Selv om jeg fikk kjeft av hygiene seksjonen for mine lange negler er de ikke SÅ lange ;) Hvis noen skulle lure eller være i tvil ;)

Elg i skumringen

Nå har jeg forflyttet min slitne by kropp over til landet for helgen. Det som er slitsomt i byen for tiden er jo at jeg ikke har internett. Ironisk nok har jeg ikke internett i en storby, men midt i bushen fungerer det som bare det. For øyeblikket sitter jeg å ser på noen firbeinte gedigne skapninger som bekrefter på det høyeste at jeg befinner meg på landet. Så klart hender det fra tid til annen at det dukker opp et avisoppslag om at skogens konge har forvillet seg ned i stor byen, men det er vel sjeldnere kost der enn her jeg sitter nå. Kjenner jeg er glad jeg har en husvegg i mellom. Har ikke villet møte den elgkua jeg hviler mine øyne på, og kalven som går bak henne, ansikt til ansikt. Det er ikke bare skogens konge som har besluttet å ta veien utenfor mitt stuevindu i skrivende stund, her kommer det også en hjort. Grunnen til at jeg er blitt oppmerksom på dette er vel ikke min egen våkenhet og store interesse, men snarere et annet særdeles ivrig familiemedlem. Jeg har jo lovet å ikke komme med noen komentarer angående min fars interesse for disse firbeinte, som han ser hver eneste dag, og blir stadig mer fasinert. Må innrømme jeg ikke ser den samme fasinasjonen, og jeg må også innrømme at jeg ikke er helt med på tankegangen da bilene snus til for å lyse på firbeinte skapninger om natten om en støter på dem. Er det kanskje en lov jeg rett og slett har gått glipp av? Loven som pålegger bygdeboere å stoppe midt på veien en sen kveld for å lyse opp disse dyrene. Er det dyrenes eneste anledning til å være i rampelyset kanskje? Det er vel det som er tanken tenker jeg. Åkeren er derfor dyrenes scene og vi må lyse på dem med billys som lysene faller på artistene på en hvilken som helst annen scene, helst bygd i tre og jern vil jeg tro. En annen regel for skogsdyr entusiaster har jeg skjønt at en får aldri nok bilder av dem. Derfor må jeg jo som den ekte skogsdyr entusiasten jeg er stille opp med et slikt bilde som ble tatt for noen dager siden, akkurat fra den plassen jeg sitter nå. Sagt i mellom oss er jeg i bunn og grunn mer glad i litt mindre firbeinte dyr jeg. Mitt yndlings firbeinte dyr ble meget snurt en dag da han ikke fikk være med i kameralinsen til min far, og demonstrerte ved å legge seg rett foran linsen. Derfor må jeg jo bare legge inn et bilde av denne nydelige skapningen.

Beklager

Hei alle mine (to) blogglesere. Beklager bloggtørken. Årsaken er at jeg ikke har noe internett for tiden. Dette er kjempe irritabelt og frustrerende, og jeg håper virkelig der ordner seg snart. Jeg liker ikke denne bloggtørken. Kommer sterkere tilbake til helgen, om ikke før.

Årets første grillmåltid

Visst kan lotta allting

Visst kan Lotta allting. I hvert fall nesten allting. Alle barn er vel i større eller mindre grad en bekymring for foreldrene. Jeg var nok ikke noe unntak. På enkelte områder er jeg overbevist om at jeg kom under kategorien større bekymringsgrad. Et av bekymringsområdene til mine foreldre har vært innlæring av ord, og lesing. Lisa og jeg har vært bestevenniner siden tidenes morgen. Kanskje ikke så tidlig da, men det er ikke langt unna. Lisa har alltid vært en lesehest, og hun lærte seg å lese tidlig. Det gjorde ikke Hanne. Tvert om faktisk. Jeg nærmet meg vel skolealder da jeg en dag spurte så forventningsfult om hva vi skulle ha til middag. Pappa begynte opptimistisk med å gi meg hint. PI ZZ. Svaret han fikk var kanskje noe uventet. GRØT, svarte en glad og fornøyd Hanne. Da falt mamma og pappas håp om at jeg skulle lære å lese i grus. Pappa fortalte denne hendelsen til alle og enhver, til og med Lisa. Alle lo godt da hendelsen ble gjengitt. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor. Pizza og grøt er jo faktisk et av samme slag, eller i hvert fall særdeles like ord, eller jeg kan vel ikke bortforklare min da akuttte oppståtte ordblindhet. Jeg sier akutt for situasjonen kunne ikke betegnes som kritisk. Jeg sitter jo her og skriver, så noe av det har forsvunnet. Jeg kan medele, at spesielt til min mors store lettelse, da jeg begynte på skolen lærte jeg å lese med en gang og det var som om jeg ikke hadde gjort annet. Til tross for slike bekymringer slår disse barna til en gang i blant. I helga har jeg vist at det er faktisk håp for meg. Min store ekstase og stolthet av meg selv skyldes at jeg har skiftet bildekk på to bilder i helga. Det er ikke værst det. Da kunne jeg ikke la være til å tenke på søte Lotta fra Bråkmakergata. Jeg følte meg rett og slett som en Lotta der jeg sto, kry som en hane ved siden av to bilder med sommerdekk på. Visst kan Lotta nesten allting. Så selv om jeg i barnehagealder var bortimot ordblind, ble det da folk av meg også. Tror jeg ikke skal starte en stor karriere innenfor bilensverden. En kan da ikke ta helt av, selv om en er hinnsides god i en ting. Jeg tror heller jeg kryper opp i et ullpledd, med en kopp te og nyter en god bok i stedet jeg.

Valget faller nok på denne boken ;)

Fullpakket uke

Nå er endelig påska over. De fleste sier det motsatte, men i år var det deilig at påska ble over for mitt vedkommende. Uka her har hittil vært fullpakket, med bloggmateriale. På mandag var jeg og merete på kino. Vi så en film som het "En shopoholikers bekjennelser". En standard jentefilm, der en bare kan se og vite alt som kommer til å skje videre i filmen. Det beste med filmen var alle de fine klærne. Veldig koseligå treffe folk igjen etter en tyst påskeuke, og å dra på kino er jo alltid en klassiker. Tirsdag var det tid for shopping med June og Elisabeth. Siden jeg ikke hadde med kamera denne dagen har jeg stjålet litt materiale fra Junes kjempe koselige blogg, http://junesinefjollerier.blogspot.com/ .

Damen koser seg med deilig pepperbiff, på kinaresturant før shoppingen.

Shoppedamene, Elisabeth snek seg unna all fotografering denne dagen, noe som var synd.

June og jeg spiste pepperbiff, mens Elisabeth spiste fritert kylling i sursøt saus. Til forett spiste vi våruller, og til dessert var det fritirstekt banan med is. Nydelig mat til en nydelig pris. Siden vi koste oss slik med maten ble shoppingen et maraton uten dimensjoner. Vi må nok derfor ta igjen shoppingen en dag. Tiden dro rett og slett i fra oss.

Tunik/kjole fra indiska.

Er ikke disse skoene nydelige? June prøvde disse, og ble forelsket. Hun ba meg prøve dem for å se hvordan de så ut på foten. Selvfølgelig klarte ikke jeg heller å motstå disse skoene så det ble et skokjøp på meg også. Hælen vises ikke på bildet, men den har en nydelig liten hel hæl, så de var skikkelig behagelige å gå i.

I går, onsdag var det tid for Avera treff. Marit på jobben er Avera konsluent, og inviterte oss til et slikt treff. De selger kosmetikk, hudpleie produkter osv. Jeg var så heldig å bli sminket, og ble fornøyd med resultatet.

Resultatet av sminkingen.

Jeg kom hjem med en real fortjensete etter avera treffet. For det første var det i inngangsbiletten gaver til en verdi av 300 kr. Deretter var det loddsalg som jeg virkelig kom godt ut av. Siden jeg og June bestemte oss for å ha en sånt hjemmeparty med Marit som sminke master fikk vi enda flere gratis produkter. Morsomt. Jeg bestilte meg noen sminkeprodukter siden jeg ble så fornøyd av sminkingen.

Min avera fangst

Dette har hittil vært en kjempe koselig uke med mye aktivitet, noe jeg elsker.

Non stop

I dag leste jeg en artikkel om en gutt som aldri stopper å vokse. Utrolig hva folk kan komme ut for. I oppveksten og pubertetstiden tror jeg min far trodde jeg led av et slikt syndrom. Det innbar ikke hele kroppen, men nærmere eksakt føttene. I en periode mistenker jeg at min far hadde fått for seg at jeg hadde føtter som aldri ville stoppe og vokse. "Hanne du må ha noe å vokse i", var standard komentar ved skokjøp en periode. Når jeg tenker etter kunne dette rett og slett gitt meg en dårlig barndom. Rart ingen kalte meg pippi langstrømpe der jeg spankulerte rundt i sko med størrelse til en meget fargerik sirkusartist med rød neste og ballonger i hendene. Nå ser jeg virkelig alvoret i denne sko situasjonen. Det er rett og slett bare flaks at jeg ikke har måttet amputere begge beina på grunn av denne sko oppfatningen til min far. Jeg måtte jo knyte skolissene ekstra hardt for at disse for store skoene skulle henge på. Tenk om blodtilførselen til mine føtter hadde fått varige skader på grunn av dette, da har amputasjon rett og slett vært eneste utvei. Utrolig hvor farlig det er dette med sko, hvem kunne ha anelse om det?


Nå noen år eldre sitter jeg her da med mine føtter i størrelse 37 og mange par sko i størrelse 39. Deriblandt et par ski sko. Det er kanskje ikke så rart jeg ikke er så begeistret for å gå på ski når jeg må ha på meg sko som er to nummer for store? Til og med for meg blir det litt drygt med strømpebukse, sokker og to par ullsokker i forede skisko. For at skoene ikke skal falle av når jeg setter utfor i en lang bakke er det en nødvendighet å ha på seg alle disse fotplaggene. Nå setter jeg jo aldri utfor i lange bakker når jeg går på ski. Jeg er overbevist om at det ikke har noe med å være pysete å gjøre, men årsaken er definitivt for store sko. En skal ikke kimse med føtter, og i hvert fall ikke med sko. De fleste ulykker skjer i hjemmet vet dere.



Ultimate sko for min smak. Lilla, størrelse 37, lekre og søte.