Hjemkomsten

I går satt jeg og slappet av foran tven. Da kom et lite innslag opp som gjorde at jeg kom til å tenke på verdens besteste Lisa, som kommer hjem fra Canada om få dager. Jeg kan ikke få sagt nok hvor jeg gleder meg til Lisa kommer hjem. Grunnen til at jeg begynte å tenke på Lisa i går var at de sendte et klipp fra filmen Gazas tårer av Vibeke Løkkeberg. Det høres kanskje veldig trist ut å tenke på bestevennen sin når man hører om krigsfilmer på tven, men krig og kvinner i krig er noe Lisa har engasjert seg veldig for. Da jeg så filmklippet ble jeg så utrolig stolt av å ha en bestevennine som engasjerer seg for dette, og som ønsker å jobbe rettet mot slike utfordringer og spørsmål. Jeg tror klippet nedenfor sier flere ord enn jeg greier å formulere i dette innlegget.



Er det ikke hjerteskjærende! Det er spesielt en kommentar som har brent seg fast i hjernen min: "Jeg skulle ønske... jeg hadde dødd sammen med dem". Tenk at vi er en del av en verden der barn ønsker å dø fremfor å leve på grunn av at voksne gjør dem vondt. Det blir så feil i hodet mitt dette. Jeg kjenner jeg kommer til kort når det gjelder ordforrådet. Man trenger vel ikke en krig for at man skal se at barn kan ha det vondt. Det er jo mange små og store "kriger" der ute i verden både i familier, samfunn og land. Derfor er det så bra at mennesker engasjerer seg i krigsspørsmål både på store og små plan. Jeg personlig kommer nok til å holde meg på de små plan, men jeg er utrolig stolt av Lisa som engasjerer seg på litt større plan.

Gleder meg til du kommer hjem Lisamor slik at vi kan ha både serriøse og minder serriøse diskusjoner igjen, uten å ha et hav og en dataskjerm mellom oss.