Hoppe på i fart

Jeg sitter nå å skriver på en semesteroppgave, da jeg begynte å se i bachelor oppgaven min. I innledningen på den begynner jeg med et sitat. Sitatet er hentet fra boken "I morgen var jeg alltid en løve" av Arnhild Lauveng. Jeg tror vi alle kan overføre dette sitatet til vår, og andres hverdag. Jeg kjenner meg i hvert fall igjen i det. Enkelte ganger går det litt for fort for oss alle, men jeg skal la sitatet få snakke for seg selv:

”Stopp verden, - jeg vil av! Sier vi av og til, og det har lenge slått meg som litt ulogisk. For det er jo ikke noe stort problem å hoppe av i fart. Du får selvfølgelig en hel masse blåmerker og skrubbsår, du blir forslått og fortumlet og såret, men av kommer man. Det er bare å titte litt rundt seg, så ser man beviser for det, det finnes stadig flere mennesker som har hoppet – eller falt – av en verden som snurrer stadig fortere og hvor det kreves stadig mer for å henge med på turen. Nei det, er lett nok å dette av. Det er det å komme på igjen, i fart, som er problemet, og for altfor mange fører forsøkene bare til nye skuffelser og sår. De får det ikke til, og de regner derfor med at det er deres evner det er noe galt med, og det er det jo ikke. Det er simpelthen veldig vanskelig å hoppe på noe som helst i stor fart uten at det går noe galt. Det som da trengs er et fartøy som man kan gå på mens det står helt stille, og som så gradvis øker farten med passasjeren om bord til man har samme fart som verden og kan komme seg på uten for store fare for liv og helse. Omtrent som det systemet som brukes for å fylle flybensin på et fly i lufta. Det går an, men det krever litt omtanke, tilrettelegging og planlegging” (Lauveng 2006, s 175).

Husk dette når du sliter selv, eller møter noen som har det tøft. Det er kanskje ikke så mye som skal til før en klarer å hoppe på igjen.