Elg i skumringen

Nå har jeg forflyttet min slitne by kropp over til landet for helgen. Det som er slitsomt i byen for tiden er jo at jeg ikke har internett. Ironisk nok har jeg ikke internett i en storby, men midt i bushen fungerer det som bare det. For øyeblikket sitter jeg å ser på noen firbeinte gedigne skapninger som bekrefter på det høyeste at jeg befinner meg på landet. Så klart hender det fra tid til annen at det dukker opp et avisoppslag om at skogens konge har forvillet seg ned i stor byen, men det er vel sjeldnere kost der enn her jeg sitter nå. Kjenner jeg er glad jeg har en husvegg i mellom. Har ikke villet møte den elgkua jeg hviler mine øyne på, og kalven som går bak henne, ansikt til ansikt. Det er ikke bare skogens konge som har besluttet å ta veien utenfor mitt stuevindu i skrivende stund, her kommer det også en hjort. Grunnen til at jeg er blitt oppmerksom på dette er vel ikke min egen våkenhet og store interesse, men snarere et annet særdeles ivrig familiemedlem. Jeg har jo lovet å ikke komme med noen komentarer angående min fars interesse for disse firbeinte, som han ser hver eneste dag, og blir stadig mer fasinert. Må innrømme jeg ikke ser den samme fasinasjonen, og jeg må også innrømme at jeg ikke er helt med på tankegangen da bilene snus til for å lyse på firbeinte skapninger om natten om en støter på dem. Er det kanskje en lov jeg rett og slett har gått glipp av? Loven som pålegger bygdeboere å stoppe midt på veien en sen kveld for å lyse opp disse dyrene. Er det dyrenes eneste anledning til å være i rampelyset kanskje? Det er vel det som er tanken tenker jeg. Åkeren er derfor dyrenes scene og vi må lyse på dem med billys som lysene faller på artistene på en hvilken som helst annen scene, helst bygd i tre og jern vil jeg tro. En annen regel for skogsdyr entusiaster har jeg skjønt at en får aldri nok bilder av dem. Derfor må jeg jo som den ekte skogsdyr entusiasten jeg er stille opp med et slikt bilde som ble tatt for noen dager siden, akkurat fra den plassen jeg sitter nå. Sagt i mellom oss er jeg i bunn og grunn mer glad i litt mindre firbeinte dyr jeg. Mitt yndlings firbeinte dyr ble meget snurt en dag da han ikke fikk være med i kameralinsen til min far, og demonstrerte ved å legge seg rett foran linsen. Derfor må jeg jo bare legge inn et bilde av denne nydelige skapningen.