Ny lærdom

Jeg velger å gjøre som Lisa og overse totalt at det er en halv, eller kanskje en hel evighet siden det er kommet et blogginnlegg fra denne kanten.

Den siste tiden har jeg lært veldig mye nyttig i grunnen. En av de gode lærdommene er av den tekniske arten, nærmere bestemt bilteknologi. Høres nesten ut som tatt ut av programmet "20 spørsmål," men der må jeg skuffe dere. Dette har ingen ting å gjøre med "20 spørsmål". Min oppdagelse er rett og slett den at nød blinken på bilen ikke har noe med CD-spilleren i bilen å gjøre. Dette er kanskje kunnskap som mange av dere har gått glipp av derfor syntes jeg det var viktig å dele denne nye lærdommen. Når man lærer noe så viktig er det sentralt å spre budskapet. Oppdagelsen skjedde midt rushtrafikken en fredagsettermiddag på vei hjem til ødemarken. Lisa var passasjer og jeg hadde for anledningen laget en særdeles passende CD med et godt utvalg slagere. Jeg nevner i fleng «Fångad av en stormvind», «Moonlight shadow», og ja resten sier seg vel selv, K V A L I T E T. Etter to sanger begynte jeg å ane uro. Carola bruker virkelig ikke å så mange pustepauser i sangene sine. Det er jo grader av pauser selvsagt og i sykepleieverden ville vi vel sagt at Carola hadde hatt apnea perioder på opptil 20 sekunder den dagen. For de ikke sykepleieoppdaterte menneskene der ute kan jeg forklare at det er et dårlig tegn, i hvert fall når det er gjort uten hensikt. Å reparere en CD-spiller midt i rushtrafikken kan være utfordrende. Jeg så imidlertid ikke mørkt på oppgaven og satte i gang med stort engasjement. Noen hadde vel kanskje beskrevet meg som aggressiv der og da, men da kan jeg helt benekte det og fortelle at det kalles engasjement. Strategien ble å klappe lett, eller ja det ble kanskje litt hard klapping (les: hardt slag) mot den elektriske apparaturen. Etter noen meter kom det litt beskjedent fra sidelinjen. «Øhhhm , duu Hanne. Jeg tror at du har satt på nød blinken». Selvsagt hadde jeg satt på nød blinken. Når CD-spilleren ikke virker må man ty til alle mulige muligheter for å komme frem til en god løsning på problemet. Det var helt med hensikt, og jeg hadde jo selvsagt ikke kommet borti knappen til nød blinken da jeg holdt på å klappe forsiktig på CD-spilleren. Det ble ganske fort tydelig at det gode initiativet mitt ikke hjalp noe videre når det kom til å få mindre apnea perioder på de artistene vi hadde med oss på turen. For å skape litt mindre forvirring i trafikkrysset vi holdt på å passere valgte jeg å skru av nød blinken ganske kjapt. Ingen kan imidlertid påstå at jeg er handlingslammet. «Kan det fikses? Klart det kan» sier en velkjent byggmester, jeg har bare ikke funnet ut hvordan riktig enda. Jeg er nok ikke langt unna, det er jo tross alt ikke så mange knapper å trykke på i bilen. I morgen tenker jeg at jeg setter på varmen i bakvinduet, og krysser fingrene for at Carola da begynner å synge uten pustestopp igjen.  

Krøpling

Jeg befinner meg nå i en helt uvant situasjon for meg. Jeg må prøve å holde meg mest mulig i ro, og trenger hjelpemiddel for å forflytte meg rundt i leiligheten. Ja, det er foten min som har fått seg en trøkk. Var på røntgen i går og der var heldigvis ikke brudd. Dette er altså min første og forhåpentligvis min siste arbeidsrelaterte skade. Hevelsen har gått noe ned, og foten er ikke så blå lengre, men den er stiv, til tider vond og jeg får ikke til å belaste foten helt. Hovedårsaken til at jeg ikke får belastet den helt er at den fortsatt er hoven under. Det medfører også mindre bevegelse i tærne. Jaja, dette var et like kjedelig innlegg som jeg kjeder meg med å sitte i ro. Har jo strikketøyet i nærheten, men det er ikke så morsomt å sitte i ro når man faktisk må. Jeg har med denne hendelsen lært at jeg i grunnen er en rastløs person. Håper inderlig foten er mye bedre i morgen. Satser på at ro og hvile gjør susen.



Ønsker alle en kjempe fin helg. Jeg har planer om å komme meg på jobb i morgen, så vi får se om det blir med eller uten krykker.

Barndomsminner i dagliglivet

Så lenge jeg kan huske, og sikkert siden jeg ble født har vi hatt radio på badet i mitt barndomshjem. Det har jeg alltid hatt stor glede av, og synes fortsatt det er koselig å høre på radio når jeg dusjer. Det har vist seg at også mine barndomsvenninner har verdsatt å høre musikk på badet når de har overnattet. Nina, en av mine beste venninner og som jeg har delt leilighet med i mange år nå er en av de som har ytret glede over dette med radio på badet. Gleden var overraskende stor da pappa donerte en radio til to radioløse i den store byen. Jeg var litt spent på hvor Nina ville plassere radioen. Jeg var jo ikke i tvil på hvor jeg ønsket å ha den. Det viste seg at Nina heller ikke var. «Jeg glemmer ikke hvor koselig det var å gå inn på et varmt bad med radio på om morgenen når jeg hadde overnattet til deg da vi var yngre» var reaksjonen jeg fikk fra Nina. Så der var tradisjonen adoptert på grunn av gode barndomsminner. Jeg må si det er utrolig koselig. Kanskje ikke så rart siden musikk generelt gjør meg glad. Det er også kjekt å få med seg nyhetene på morgenen. Jeg anbefaler virkelig radio på badet. Topp stemning. Radio er definitivt ikke ut.

Symptom unnskyldning

Jeg og mange kvinner med meg er fulle av unnskyldninger. Dette er noe jeg har tenkt en del på de siste dagene. Årsaken til det er at etter jeg fullførte min mastergradsutdanning har mange lurt på hvor jeg jobber og hva jeg bruker graden min til. Jeg har da tatt meg selv i å nesten synes det er flaut å si at jeg jobber på sykehus, og at jeg jobber i pleien. Hvorfor skal jeg imidlertid unnskylde meg for at jeg jobber på en plass der jeg har fast stilling, gode kollegaer og spennende arbeidsoppgaver. Blir det rett og slett aldri bra nok? Hva strekker vi oss kvinner egentlig etter og til? Jo mer jeg tenker over det jo mer kommer jeg frem til at det å jobbe der jeg jobber nå er da ikke noe jeg må unnskylde meg for. Av den grunn skal jeg heller ikke begrunne mine valg noe ytterligere. For meg er dette riktig nå, og det er helt og holdent nok.

Det er da ikke bare i jobbsammenheng jeg lider av unnskyldningssyndromt. Det gjelder også når jeg shopper. Nå er kanskje ikke jeg den største shopperen, men allikevel føler jeg at jeg alltid må begrunne kjøpene mine. Hvorfor i alle dager må jeg det om jeg har økonomi til å kjøpe det jeg trenger, eller enda bedre har lyst på. Og hvem unnskylder jeg meg mest for? Jo, meg selv.

Når jeg tenker enda dypere er jeg virkelig full av unnskyldninger. En kollega sa til meg under rapporten en dag da jeg unnskyldte meg for at jeg måtte overlate en oppgave til kveldsvaktene. «Hvorfor sier du unnskyld for det?». Jeg begynte da å tenke, ja hvorfor sier jeg unnskyld for noe som det faktisk var en god begrunnelse for at jeg ikke hadde gjort før kveldsvaktene kom. Hvorfor er jeg og flere andre kvinner så fulle av unnskyldninger for våre valg. Nei, damer dette må det bli slutt på.

Nå skal jeg forberede meg til å på jobb, noe jeg faktisk gleder meg veldig til, også skal jeg bruke tiden frem til da å strikke og tenke på de fantastisk kule Hunter støvlene jeg bestilte meg i går. Kan virkelig ikke vente til å få dem i hus.
Ha en fin dag alle sammen, og husk man trenger ikke å unnskylde seg om man har en fin dag.

Yogashow

I høst fikk Lisa overtalt meg til å delta på en yogatime ved 3t. Ja, vi er begge fortsatt aktive medlemmer, tro det den som kan. I forkant av timen må jeg innrømme at jeg var en smule skeptisk. Tror Lisa var fullstendig klar over dette selv om jeg forsøkte å ha en positiv holdning da vi snakket om det. Mine kollegaer på jobb den dagen fikk imidlertid særdeles god innsikt i skepsisen min. Jeg troppet opp på 3t i god tid og satt en stund i garderoben for å overbevise meg selv om at dette kom til å bli en bra og spennende opplevelse. Skal skrive under på at det ble en opplevelse ja, men det kommer jeg tilbake til. Etter at jeg hadde sett på klokka både en og to, ja kanskje til og med tre ganger, kom en andpusten Lisa frem til 3t klar som et egg og full av engasjement. Vi gikk inn og ble møtt av en lettkledd, slank muskelbunt av en yogainstruktør. I de aller fleste tilfeller er dette for kvinner tre positive elementer ved menn. Jeg kan imidlertid forsikre dere om at dette ikke var ment som et komplement i denne sammenhengen. Lisa hvisket til meg at dette var en vikar. Jaja pytt sann jeg var på det tidspunktet fortsatt noenlunde ved friskt mot.

Vi skjønte ganske fort at plassmangel ikke ble et stort problem på yogatimen. Trengsel var også en kraftig overdrivelse. Jeg tror vi til slutt ble seks stykker på timen. Instruktøren åpnet timen med et spørsmål jeg på forhånd hadde forutsett skulle komme. «Er det noen som ikke har vært på denne timen før?». Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å være ærlig, det kom uansett til å skinne gjennom at jeg ikke hadde vært på timen før uansett tenkte jeg. Pliktoppfyllende som jeg er strakte jeg hånden i været. Oppfølgingsspørsmålet hans var da selvsagt om jeg hadde annen erfaring med yoga. Jeg måtte også der innrømme at yogaerfaringen var heller skranten. Reaksjonen til instruktøren kan vel ikke kalles pedagogisk, men jeg skjønte etter hvert hvorfor han sa at det kanskje kunne gjøre timen litt vanskelig.

På forhånd hadde jeg jo skjønt at jeg kom til å se ut som et utdrag av en eller annen parodi og komedie. Jeg ser tittelen klart for meg: «Knerten i yogaknipe.» Om 3t tar videopptak av timene er jeg sikker på at jeg ble en av de heldige utvalgte som ble vist frem på deres julebord 2011. Prisen for årets «stokk» går herved til Hanne. Ja, dere skjønner tegninga. Det skulle vise seg at det ikke var bare meg som hadde problemer med å henge med, Til slutt satt alle seks på mattene sine og flere øyne stirret febrilsk på klokken på veggen.

Det ble tydelig at dette var en vikar utover i timen, selv for meg som debuterte min yogakarriere i denne timen ble det veldig tydelig. Instruktøren hadde tydeligvis som mål å vise frem så mange triks som overhode mulig i løpet av de minuttene han hadde til rådighet. Han hadde nok også en målsetting om å trollbinde oss med sine ferdigheter. Jeg ble ikke trollbundet for å si det sånn. Sykepleieren i meg ble imidlertid veldig bekymret for alles nakker. Det var nesten slik at jeg ikke greide å følge med på annet enn de andre deltakerne. Dette for at jeg skulle være klar for å ta i mot dem om de skulle falle og brekke ett eller annet. Hadde det vært et tre utenfor treningsstudioet hadde jeg vel gått og hentet inn noen stokker i tilfelle noen bein måtte spjelkes. På forhånd hadde jeg jo en formening om at yoga handlet om pusting og indre kjernemuskulatur. Her tok jeg tydeligvis heeeelt feil. Ut i fra denne instruktøren fikk jeg se at yoga handlet tydeligvis om å gjøre så mange triks man kan i løpet av en time. Her snakker vi om triks som, hund, krokodille i taket, stå på hodet, og å balansere hele kroppen stående på en tå. Det betyr at man må gjære triksene så fort at man egentlig ikke rekker å puste noe særlig. Pustingen måtte derfor skje litt på måfå slik at man i det hele tatt rakk det.

Jeg trenger vel kanskje ikke å si at jeg ikke har vært på noen flere timer etter dette showet. Lisa og jeg har imidlertid hatt mange morsomme samtaler om denne timen i etterkant. Den siste samtalen hadde vi for noen timer siden. Da kunne Lisa berolige meg med at hun hadde lest en artikkel om at mange yogainstruktører hadde misforstått hele opplegget, og ødela hele yogaopplevelsen ved å ta inn for mange elementer i timene. Yes!!! In your face!!!!

Men når det er sagt, jeg ble faktisk ganske støl i muskler jeg ikke viste jeg hadde de påfølgende dagene etter timen.

Ein farfar i livet

Siden jeg har vært så heldig å hatt en slik farfar kan jeg ikke annet enn å si meg helt enig med Odd Nordstoga i denne sangen.

Det enkle er ofte det beste

Det enkle er ofte det beste, og kanskje det beste? Et enkelt budskap, men desto ikke mindre viktig som jeg liker å pressisere er viktigheten av refleksbruk. Ha på dere refleks når dere er ute og går i mørket, og ha på barna deres refleks. Jeg blir så glad når jeg ser barn eller voksne som går ute i refleksvest eller har andre små reflekser på seg. Det er så mye tryggere både for de som går og de som kjører. I dag har jeg derfor gått til innkjøp av flere reflekser. Jeg trenger ikke noe fancy så valget falt på helt enkle og tradisjonelle reflekser. For noen uker siden kom også Nina hjem med en haug refleksbånd. Jeg er med andre ord godt utrustet. Har refleksvest også.

Dagens motto er med dette bruk refleks!!!!

Positive overraskelser

Nå tenkte jeg at jeg skulle slå skikkelig til og skrive et nytt blogginnlegg før det er går en måned siden forrige innlegg. Det har hendt en hel del siden forrige innlegg. Jeg har for eksempel hatt fødselsdag. 25år rundet jeg denne gangen, eller halvveis til 50 som jeg bruker å si.

Andre gledelige hendelser er at jeg har fått meg fast jobb. Kan nesten ikke tro at jeg kan skrive det, men kontrakten er signert så det er faktisk en realitet. Det er utrolig deilig å vite at snart har jeg en fast stilling å gå til, og dermed en mer stabil økonomi. Er veldig slitsomt å leve av vakter fra uke til uke og måned til måned. Nå kan jeg jo faktisk legge litt planer fremover også.

En annen ting som er utrolig deilig er at jeg er ferdig med min mastergrad. Det er virkelig helt fantastisk å ha fri når man ikke er på jobb. Endelig kom dagen altså. Var noen gang i tvil på om den skulle komme, men nå er den altså kommet og jeg kan stolt meddele at jeg har en mastergrad. Dagen ble feiret med ost, kjeks og vin i godt selskap. Tar en ny feiring med mamma og pappa i kveld, biff står på menyen.


Så Hanne har det ikke så aller verst for tiden. I skrivende stund sitter jeg godt tilbakelent i en stol og med strikketøyet i fanget. Endelig har jeg helt fri, og jeg nyter det.

Tiden flyr

Jajaja, jeg vet, jeg vet. Tiden flyr i godt selskap vet dere. Jeg vet ikke helt hva som skjer, men dagene ser ut til å bare gå fortere og fortere uten at jeg de helt store hendelsene forekommer. Det skjer jo ting og tang, det gjør det jo, men når jeg skal skrive om det i bloggen er det som om jeg ikke har gjort noe på en hel måned. Jeg får bare velge ut noe av det jeg har gjort siden sist også får dere ta til takke med det tenker jeg ;)

Med stor entusiasme tok jeg til og med et bilde for en tid tilbake, kun med tanke på å blogge om det. Da kan jeg jo rett og slett ikke la det ligge på I (iphonene min) ubrukt. For noen helger tilbake var jeg på Thanksgiving fest hos Lisa og Erlend. Det var en kjempe koselig aften med masse trivelig folk og fantastisk mat. Erlend disket virkelig opp med en utrolig velsmakende kalkun med tilbehør.
Får dere ikke vann i munnen av dette bildet så vet ikke jeg. Dette var virkelig snadder. Legg merke til linselusen av arten verdens mest perfekte servietter for anledningen. Man må jo være gjennomført ut til tåspissene når man feirer Canadisk thanksgiving. Kjenner jeg blir mett bare av å se på bildet av all den gode maten. Kjenner samtidig at jeg også angrer bittelitt på at jeg sa ja til yoga halv åtte i kveld. Neeeeida, positivitet Hanne, DET er viktig. Yoga blir helt garantert super duper flott. Har da INGEN betydning at jeg er trøtt som en duppe og stiv som en stokk.

Sånn ellers er det også blitt høst der jeg befinner meg. Det kjenner jeg ved at jeg blir kaldere og kaldere på både hender og føtter. Heldigvis er jeg blitt veldig flink på å finne ut lure metoder for å stjele til meg litt varme på. Et triks jeg kan dele med dere er å smug låne kollegaers kaffekopper, eventuelt tekopper, til å varme hendene sine. Jeg blir jo helt shaky og hyper om jeg drikker kaffe så derfor må jeg jo låne andres sine kopper. Kjempe synd for kaffe er nammis. Trikset i forhold til oppvarming av hender er imidlertid å ha snikende, men bestemte bevegelser. Da ser ikke koppens eier det (med en gang i hvert fall) at koppen har byttet plass på bordet. Det er imidlertid viktig å ta til seg varmen fort, for plutselig er man oppdaget og da tar de "frekkeste" tilbake koppene sine. Det siste punktet har jeg litt igjen å jobbe med. Kroppen min er virkelig ikke god til å varme seg fort. Kulde derimot suger jeg til meg som en parabol. Nå må jeg stoppe å snakke om all denne kulden før jeg fryser fast til sofaen og ikke kommer meg på yoga.

Vips er jeg tilbake igjen, og da håper jeg at jeg kan fortelle dere noe som gledet meg VELDIG i går når jeg fikk vite det. Noen av dere vet det jo, mens dere andre får vente i spenning.

Siden sist

Nå har jeg fått ganske klar beskjed om at det er over en måned siden jeg blogget sist, og at det dermed er på høy tid å gi fra meg et livstegn. Det er vel litt slik at tiden går uten at man selv føler at det har skjedd nok til å kunne skrive blogginnlegg om det. I hvert fall føler jeg det slik av og til. Når jeg imidlertid tenker etter har det faktisk skjedd en del den siste måneden.

Mye av tiden har jeg tilbringt på jobb. Det er ganske deilig å begynne å jobbe igjen. Er da ingen sak når man har gode kollegaer.

Jeg og Lisa har også gått til det skrittet at vi har meldt oss inn i 3t. Det er ikke dårlig. Vi var faktisk å trente i dag også. Før treningen var vi på loppemarked. Ganske koselig i grunnen. Jeg kjøpte ikke noe, men det er morsomt å gå å se. Fant et retro servise jeg kunne tenkt meg, men fornuften seiret gitt. Var imponert over hvor mye folk som var på loppis, men jeg må vel venne meg til at jeg bor faktisk i en by nå og ikke på bygda.

Det aller største som har skjedd siden sist er imidlertid at jeg har levert masteroppgaven min. Det er herlig å taste disse ordene kjenner jeg. Har jo igjen muntlig, men jeg er et stort steg nærmere å være ferdig.

Er helt merkelig å se navnet sitt på en bok. Må innrømme det er litt stas. Den flotte orkideen på bildet fikk jeg i ferdig-med-master-gave fra snille Merete. Så utrolig koselig altså. Hun var forresten på besøk i går. Vi fant ut at det var skammelig lenge siden vi hadde møttes, men det føltes som det var bare dager siden vi så hverandre sist. Slike venner må man passe godt på.

Jeg har også kjøpt meg iPhone. Bildene er tatt med den, og jeg ELSKER den. Det beste kjøpet jeg har gjort på lenge. En utrolig morsom og fantastisk duppedings rett og slett.