En hyllest til A-ha

Nå er dagen her. Den vemodige dagen derpå. Jeg kjenner at det er følelsesladet å lese i avisene i dag. Nå skal det sies at A-ha har gitt mange mennesker fantastiske musikalske opplevelser, og sangene vil være der for evig. Man skulle tro at det enkleste i verden var å skrive et blogginnlegg om sine yndlingsartister, men i dag er det veldig vanskelig. Mortens stemme, Pauls akkorder og Magnes tangenter klinger over høyttalerne mine nå. Man må jo komme i riktig stemning når man skal hylle noen.
Jeg begynte min reise mot min siste A-ha konsert tidlig fredag morgen. Formiddagen ble tilbragt på Oslo S med strikketøy i hånden og gode toner på øret. Da Nina kom sjekket vi inn på hotellet. Kjempe flott hotell, med ivrig reklame for både fysisk aktivitet og sunt kosthold i kjent Petter Stordalen stil. Vi drøyde køståingen en god stund. Veldig lite fristende å stå mange timer i kø i -14 grader. Litt kø ble det imidlertid, men ikke mer enn at det var verdt det. I kjent Hanne stil stredet vi frem mot scenen i en viss fart, og sikret oss ståplasser på andre rad. Ja, jeg unner de som har reist fra Japan, Brasil, Tyskland, Nederland og Italia de fremste plassene.

Klokken var vel mellom 20.30 og 21.00 da det braket løst. Nå kommer vi til det punktet jeg skulle skrevet mest om. Problemet er bare at jeg har ikke ord som kan beskrive konsertopplevelsen. Det var rett og slett en opplevelse jeg kommer til å bære med meg for alltid.

Det jeg imidlertid kom fram til og som jeg kan sette ord på, er at det fins tre typer A-ha fans.

- De som reiser verden rundt, og kan alt om dem både bakgrunnen og musikken
- Stalkers, de som kun er opptatt av artistene, og mest Morten Harket
- De som er inni marg og bein opptatt av musikken, og kan ikke annet enn å synge (gaule) med når A-ha spiller opp
-
Jeg kommer nok inn i den siste fankategorien. Jeg synger av full hals på alle sangene, og slipper all min entusiasme ut. Det er virkelig et herlig adrenalin kick å ruse seg på musikk på denne måten.

Nå ble dette et veldig langt innlegg så jeg velger å kun nevne noen av de store høydepunktene ved konserten.

Manhatten Skyline: Et fullsatt Oslo spektrum fikk vinke farvel til teksten: “Now I must wave goodbye, wave goodbye”. Et vemodig, men samtidig veldig passende og fint øyeblikk.


Stay on these roads: Min absolutte favoritt sang, får frysninger hver gang jeg hører den.

Butterfly, butterfly (The last Hurrah): Bandets siste sang. En knakende god avslutning på en fantastisk karriere.

Hunting high and low: Salen ble oppfordret til å synge med av full hals, og det var akkurat det vi gjorde. Magisk.

The Living daylights: Nest siste sang. Denne sangen er alltid en klassisk allsang på A-ha konserter. Lenge etter at bandet var gått av scenen sang salen videre på denne sangen.

Take on me: Gutta kommer tilbake på scenen i Morten i rød, Paul i hvit og Magne i blå dress. Da gikk det frysninger ned over ryggen min, og nasjonalfølelsen ble vekket for fult. Avslutningen var passende nok lik slik gutta begynte sin karriere, med Take on me. Med et smell ble hele konserten avsluttet med regnende konfetti i fargene rødt, hvitt og blått.


Da konserten var over kjøpte jeg meg en A-ha bok, og vi vandret litt i Oslos gater og kjøpte oss litt mat.

Som avslutning på kvelden dro vi ned til hotellest bar og kjøpte oss Irish coffie. Da vi satt der med våre Irish coffies fikk vi ironisk nok øye på kongen av Morten Harket parodi. Kristian Valen sto få meter unna oss. Det var vel det tegnet vi trengte aller mest da: A-ha vil så absolutt hylles og leve videre.

A-ha I heart you forever.