onsdag 25. februar 2009

Flygende tidspress

Søndag 15 februar var alt pakket og klart og nesen så frem til å lokalisere Canada. Turen fikk imidlertid en noe stressende start. I god Tøndel og Oddebug ånd møtte vi opp i god tid og litt flr god tid på Værnes. Bekymringene startet da vi fikk høre at flyet var forsinket. Dette skulle ikke ha kommet som noen overaskelse siden Adresseavisen allerede hadde informert oss om at flyet som skulle gått fra Værnes til Amsterdam dagen før ikke hadde gått enda da vi ankom flyplassen. Til tross for disse opplysningen ble overaskelsen imidlertid stor da vi fikk beskjeden om at flyet var forsinket. En forsinkelse har ikke nødvendigvis hatt stor betydning for reiseforeløpet, men med tanke på at vi hadde kun en time på oss i utgangspunktet for å rekke flyet til Vancouver ble det straks mer urovekkende. Siden de reisende møtte opp på flyplassen i en muligens overdreven god tid fikk de mer enn god nok tid til å bekymre seg over dette uromentet i reisen. Enkelte ble mer stille, mens andre uttrykte sin frustrasjon ut til det fulle med høylytte verbale utsagn. Jeg har vel aldri blitt beskyldt for å være spesielt god i å skjule god gammeldags furting. Da nederlaget var et faktum, og at jeg klart kunne se for meg et nedslitt hotellrom i Amsterdam ble furtingen ført til et helt annet nivå som nesten ble for overveldende. Vi satte oss på flyet i Amsterdam ti minutter før den opprinnelige forsinkelsen. Dette øynet et lite håp om at vi faktisk skulle få tilbringe ni timer på flyet til Vancouver samme dag. Flyverten tok imidlertid ifra oss alt håp, helt til...... Flyet hadde fløyet inn en god del, og kjørt til Amsterdam i en superfart. Da vi gikk inn for landing så flyverten i vår retning med et stort smil. Vi turde virkelig ikke å håpe på noe, men vi var nokså sikker i vår sak at flyverten faktisk så vår vei. Han kunne jo ikke være så skjevøyd. Da vi kom av flyet løp vi som vi aldri har løpt før, og utrolig nok. Ja, vi rakk flyet. En hel dag med skuffelse og bekymringer ble helomvent til en lykkerus av dimensjoner. Vi kom oss til Vancouver, og min store frustrasjon over KLM ble plutselig omgjort til stor begeistring da jeg så den lyse grønne kofferten min komme på samlebåndet på flyplassen. Tenk at de fikk med koffertene våre på den korte tiden. Ut i fra tidligere erfaringer med å miste kofferter under flyreiser er dette sensasjonelt til meg å være. Bra jobbet KLM. Med ett var vi i Canada, nærmere presist Vancouver, og ble hjertelig møtt av en emigrert norsk solstråle.

6 kommentarer:

Kersti; et nytt alter ego sa...

Det er alltid litt drama når en reiser over a'lantern, personlig kom jeg nesten for seint til flyet som skulle ta meg med fra Værnes til Stockholm, hohoho minner.. Æsj..
Nå sitter jeg med en blond parykk på håret, hva gjør du?

Hannest sa...

Ja, jeg har begynt p skjønne det nå ja, men det gikk utrolig nok bra da :) Blond????? Uggent :S at du skulle boikotte brunette klubben har jeg aldri trodd... skufffaaaa....... Jeg pønsker ut neste blogg ;)

Gunda; tilbake til normalen sa...

Parykken er tatt av;)
Direkte uggen måte å starte turen på da, å max irriterende, men heldigvis gikk alt bra, noe det ikke gjorde for meg for to år siden knis.
Gleder meg til å høre mer :D

Nina sa...

Storkoser meg med å lese Hanne! Det er nesten så jeg hører deg mens jeg leser og ser hvor du himler med øynene....

Hannest sa...

Hehehe det er bra at noen kan ha glede av å lese mine filosofiske utforminger :P

Anonym sa...

Hei snupp. Hehe,gud kor æ flire, og ser for mæ en stressa Hanne på flyplassen og i flyet :)
Ser at vi e nu litt lik æ og dæ.
Hilsen June